Maria McKee - La Vita Nuova (Fire Records)

Det har alltid vært noe spesielt med Maria McKee (nå 55). Helt fra da det var et misforhold mellom den store stemmen hennes og den vevre fremtoningen da bandet Lone Justice dukket opp på den fertile Los Angeles-musikkscenen i 1983-84, i kjølvannet av The Blasters, Los Lobos og Dream Syndicate. Lone Justice mikset rockabilly med country og la
til LA-punk-energi.


Tenåringen ble lynraskt alles darling, før bandet hadde rukket å gi ut sitt selvtitulerte debutalbum for Geffen i 1985, knakket Bob Dylan, Linda Ronstadt, Tom Petty og Stevie Nicks på garderobe-dørene til småklubbene de spilte med både låter og gode råd. Nicks skal ha vært spesielt pågående og krevd at Maria skulle føre fakkelen hennes videre! Med andre ord, litt av et press rett ut av startblokkene.

 

Men Maria McKee var ikke helt uforberedt. Halvbroren hennes, Bryan McLean, var medlem av 60-tallsbandet Love, som låtskriver stod han bak en av bandets største låter, «Alone again or». Maria hadde selv studert improteater i klasse med Nicolas Cage.
Men Lone Justice lyktes aldri med å leve opp til de enorme kommersielle forventningene, da de fant veien til Norge og Sardine´s i 1986, bestod bandet i vesentlig grad av andre musikere enn ved starten. Året etter var det game over, og Maria McKee startet på en solokarriere som best kan beskrives som ustabil.

 

Men til å begynne med gikk det rimelig på skinner, den selvtitulerte solodebuten kom i 1989, You gotta sin to get saved (93) nådde 11. plass på VG-lista, Life is sweet (96) solgte seg 22. plass. Allerede på midten av 80-tallet var hun en slags «ny» Emmylou Harris, som gjorde distinkte vokal-innsatser på nøkkelplater for bl.a. Dwight Yoakam og Robbie Robertson. Anerkjennelsen som låtskriver kom i form av tolkninger fra bl.a. Bette Midler og Dixie Chicks og bidrag til det bejublede soundtracket til Tarantinos Pulp Fiction.

 

Det siste albumet, Late December, kom for hele tretten år siden. Hennes sporadiske musikalske fremstøt har kommet som bidrag til Erik Hillestad-produserte Songs from a stolen Spring (2014), der hun gjorde Tony Joe Whites «Ol´ mother Earth» i en medley med egyptiske bandet Massar Egbari og et bidrag til en Blind Willie Johnsen-hyllest i 2016.

 

Det nye albumet har vært i produksjon i minst tre år, der McKee har flyttet mellom Irland, Los Angeles og London. I denne perioden har hun stått frem som «panseksuel».

 

At det handler om et nytt liv, kan forstås.
Nye La Vita Nuova, som har hentet tittel fra et diktverk skrevet av Dante Alighieri i det muligens rocka året 1294, er et stort anlagt verk, influert av «gamle» engelske og irske poeter som Yeats, Blake og Keats, ved siden av David Bowie.
Her flommer ordrik poesi i store arrangementer med strykere og blåsere, midt i malstrømmen, Maria ved flygelet, med en stemme som får denne ambisiøse musikken til å sveve.

 

Dette er musikk som har vesentlig til felles med noen av de senere platene til Rufus Wainwright; teatermusikk og klassisk musikk som søker å berøre de store følelsene i livet. Slik de formidles fra de skrå scenene der operakunsten formidles.
Ord som «himmelstormende» og «romantisk», «svermerisk» kommer susende gjennom rommet når Maria modulerer som om hun skulle ha vokst opp på Broadway og ikke på rockabilly-treff i Anaheim i Los Angeles.

 

Maria McKees «nye liv» er overraskende og mangefasettert på alle vis, åpenbart for henne selv, og på kjøpet, også for oss lyttere.