Lyle Lovett- 12th of June (Verve)
12ofJanuary_Recordcover.jpg
Tidal.png

Når jeg trenger en sang som gir meg trua, på hva som helst, finner jeg ofte frem «That´s right (you´re not from Texas)», fremført av Lyle Lovett og skrevet av ham sammen med Willis Alan Ramsey og Alison Rogers. Der teksten går videre slik»;»..but Texas wants you anyway». Velkommen inn!

    Sangen er å finne på Lovetts 1996 Grammy-vinnende album, «The Road to Ensenada». 

    Da den kom hadde jeg vært stor Lovett-fan i ti år, fra den selvtitulerte debuten og spesielt fra oppfølgeren «Pontiac» fra 87. Mer en besettelse enn en plate for meg.

    Konserten jeg opplevde med Lyle Lovett and his Large Band på Paramount Theatre i Austin det året jeg bodde der, i 1994, er en av mine Top 5 konsertopplevelser alle tider. 

At ikke en festival, jazz, blues eller country!, eller et konserthus verdt sitt tak, har hentet Lyle Lovett til Norge, er en kulturell blackout og Norges tap. (Hører du, Jørgen!)

    Så har det gått ti lange, for ikke å si large, år siden Lyle Lovett slapp sitt forrige album, «Release me». 

    Lovett, nå 64, har ikke latet seg. Han er tross alt en arbeidende cowboy på gården sin i Klein, Texas, utenfor Houston. Han har stor interesse for quarter horses, lynraske sprintere. (Lovett ble valgt inn i Texas Cowboy Hall of Fame i 2012).

For full cowboy-kred, Lovett ble stanget av en okse i 2002, det tok et halvt år å få ham på beina igjen. 

    Men vesentligere, Lyle ble far til tvillinger i 2017, samtidig som at han giftet seg med kjæresten gjennom 25 år, April. Tittelen på den nye plata, «12 of June», er rett og slett datoen for fem år sida da Lyle traff «de to mest interessante menneskene jeg har møtt», som han formulerer det.  

    Lyle Lovett holder seg altså med et av beste og største banda i bransjen, pt på 15 musikere. Det teller instrumentalister som man som regel bare hører om på stjerne-innspillinger; trommeslageren Russ Kunkel, bassisten Viktor Krauss (bror av Alison), pedal-steel-fantomet Paul Franklin, felespilleren Stuart Duncan, gitaristene Dean Parks og Ray Herndon og pianisten Mathew Rollings. 

De må nevnes med navn, rett og slett fordi at Lyle vil at jeg skal gjøre det. Han gir dem nemlig rikelig med plass til å skinne både på plate og scene. Lyle Lovett-produksjoner er mester-klasser i musisering og lydopptak. Bransjestandarden. 

    Lovett avviker ikke fra sin utprøvde vinnerformula på den nye plata, spent ut mellom smellvakre countryfolk-sanger som tittelkuttet, «Her loving man» og «Are we dancing» (som høres ut som en perfekt film-sang) og sprakende jazz-låter som kunne tørket rødmen av både Molde og Kongsberg.

    Det smeller i gang med en versjon av Horace Silvers «Cooking at the Continental» (fra 1959), en roll-call for hele ensemblet. Storbandtrøkket, gospelblues sådan, holder seg gjennom morsomme «Pants is overrated», en sang myntet på Lyles sønn og datter og deres påkledningsrutiner. 

    «Straighten up and fly rite» er skrevet av Nat King Cole og Irving Mills og showcaser sangerinnen Francine Reed, som har vært med Lovett fra starten og nå skal pensjonere seg, 74 år gammel. Lovett gir henne raust plass på ytterligere to sanger; 

«Gee, baby, ain’t I good to you», så smoky at «røyking forbudt»- skiltet må tildekkes og David Frishbergs shuflende «Peel me a grape». 

    For den som må ha sin fiks av country/ steel Lovett fylles kvota av countryfunky «On a winter´s morning». 

    I en turbulent verden trenger vi at Lyle Lovett holder seg i salen.