Lucinda Williams:

Good Souls Better AngelS (Highway 20/ Thirty Tigers/ Border)

Det kommer med stor historisk tyngde at Lucinda Williams refererer til president Abraham Lincolns første innsettelsestale 4. mars 1861 i tittelen på sitt nye, fjortende album, Good Souls Better Angels.

Den gang strakk Lincoln ut en hånd til sørstatene med de bevingede ordene «The mystic chords of memory will swell again when touched, as surely they will be, by the better angels of our nature».

 

Dessverre falt Lincolns ord på steingrunn, en drøy måned senere var borgerkrigen i gang.

 

I det vrengebilde vi nå lever av hva Abraham Lincoln representerte i sin samtid, og i evigheten som han tilhører, kommer nøkkelsangen på Williams album.

 

Tittelen «Man without a soul» er intents uhyggelig, om du makter å løfte den ut av sjablongenes verden. I et intervju med Uncut sier Williams at hun lenge slet med idéen om en mann uten sjel, hun refererer Neil Young-sangen «Campaigner» der Young synger at selv (president) Nixon har en sjel.

 

Donald Trump nevnes ikke ved navn, men alle oppegående mennesker som hører Lucinda Williams stemme fråde over en en sakte militær marsjtakt, akkompagnert av gitarer som som høres ut som elektriske sekkepiper, forstår at hun serverer dommen over den 45. presidenten:

 

«You´re a man without truth/ A man of greed, a man of hate/ A man of envy and doubt/ You´re a man without a soul.»

 

Hun fortsetter, uten å backe, «You´re a man without shame/without dignity and grace/ No way to save face/ You’re a man without soul».

 

Mot slutten messer hun om de uunngåelige konsekvensene, som Leonard Cohen ville ha sagt det, «There´s a mighty judgement comin´», «It´s a matter of when, yeah, cause it’s coming down..»

 

Og da har hun allerede varmet opp med «Bad news blues», hvor hun går etter «..fools and thieves and clowns and hypocrites..»

 

Det er fire år siden hun slapp sitt siste album med nye sanger, The Ghosts of Highway 20, der hun mellom fjorten egne også fikk plass til en skranglete versjon av Bruce Springsteens «Factory». Kanskje er frampek mot det faktum at Trump lyktes med å lure
store deler av arbeiderklassen til å tro at han var deres redningsmann?

 

Året etter spilte hun inn en ny versjon av sitt fjerde album, Sweet old World (1992), produsert sammen med ektemann, manager, og nå co-låtskriver Tom Overby.

 

I en alder av 67 beveger Lucinda Williams seg i motsatt retning av de fleste av sine kolleger, hun og bandet, Buck 6; bestående av gitarist Stuart Mathis, bassist David Sutton og trommis Butch Norton, spiller råere og mer lurvete enn noen sinne.

 

Her svirrer og feeder garasjerock ala The Sonics, via Rolling Stones til urpønken til The Stooges gjennom rommet. Åpneren «You can’t rule me» setter stemningen, både i lydbilde og i budskap.

 

Med Good Souls Better Angels understreker Lucinda Williams at en rusten stemme aldri sover, nå nærmer den seg en vokal skjærebrenner.

 

Lucinda Williams fortsetter med gå foran for å utvide americana-sjangeren, hennes autoritet er nå udiskutabel.