Liz in Memphis

De kommer stadig oftere nå,  de nye kvinnestemmene fra de amerikanske sørstatene, som bruker soul, country og gospel-historien til å skape fresh musikk.

Liz Brasher (27) har presisjon nok til å ha nedslag akkurat da en av stilskaperne av slik sørstats-fusjonsmusikk, Bobbie Gentry, er gjenstand for fornyet interesse.

Jeg visste at det minnet meg om noe, fotografiet som pryder forsida på Memphis-artist Brashers debutalbum, «Painted Image». Blikket, vinkelen på portrettet til fotograf Stacia Huckeba, lyset som kommer inn fra venstre.

Et av kunsthistoriens fremste «painted images», «Pike med Perleøredobb», malt av den nederlandske maleren Johannes Vermeer ca. 1665, nyformidlet til oss via spillefilmen med samme navn i 2003, regissert av Peter Webber, med Scarlett Johansson i rollen som piken.

Jeg hørte Liz Brasher på turnéselskapet Rootsy Live sitt konvent i Bjurfors i Sverige i januar i fjor. Da gjorde sangerinnen og gitaristen, et helt ubeskrevet blad for undertegnede, et svært godt inntrykk. Nok til at det bebudede debutalbumet hennes har vært en rød blipp på utgivelsesradaren siden. Forsterket av EPen «Outcast» fra våren 2018.

Det har også bidratt til attraksjonen at albumet blir utgitt av selskapet Fat Fossum, som fra sin posisjon i Oxford, Mississippi har vært nøkkelformidler av det som har blitt kalt punk-blues, spesielt samarbeidet mellom Jon Spencer Blues Explosion og R.L. Burnside på den essensielle plata «A Asspocket of Whiskey» (1996).

Liz Brasher beskriver da også musikken sin som «southern music», dog med tilføyelsen «min type southern music». Hun plasserer den «mellom garasjen, kirken, baren og soverommet»!

I Bjurfors knocket Liz oss både med sin formidable stemme og sine åpenbare ferdigheter på gitaren. Hun har blitt beskrevet som «a one-woman-girl-group» for sine soloopptredener. Hun er selvlært på gitar, og Rolling Stone har betegnet Liz og band som  en «soul power trio».

Ikke overraskende er Liz Brasher nok et bevis på alt godt som er resultat av at Donald Trumps mur mot syd aldri har blitt bygget. Foreldrene hennes kommer fra Den Dominikanske Republikk og fra Italia. Hun har vokst opp i en spanskspråklig baptistkirke i North Carolina. Den «klassiske» sørstats-dannelsen mellom det religiøse og det sekulære.

I tenårene flyttet hun til Chicago, i sporene etter den amerikanske-afrikanske migrasjonen etter andre verdenskrig, deretter til Atlanta, Georgia, der soul-power´en inntraff.

I 2017 fant hun veien til den udiskutable musikkbyen Memphis, som fortsatt utmerker seg med en salig blanding av svart og hvit musikk, ofte skapt av musikere på tvers av aldersgrenser.

Liz forteller at hun virkelig har funnet seg til rette i byen der studioer som Sun, Sam Philips American Recordings og Ardent fortsatt er operative.

Hun har satt seg grundig inn i musikkhistorien, helt fra Stephen Foster (1826-1864), via bluesangerinnen Geeshie Wiley og Leadbelly til Bob Dylan og The Staple Singers og The Box Tops. Det er mulig å høre Liz som en kvinnelig Pops Staples, med elgitaren rundt halsen og en stemme som holder alle de klassiske soul-kvalitetene som kjennetegnet musikken som fosset ut av Memphis Stax-studio på East McLemore avenue på 1960-tallet.

Sanger som «Blood of the lamb», «Cold Baby», «Body of Mine» og «Every Day», skarp markert av blåsere og orgelet til Al Gamble, kjent fra norgesvennene St.Paul & the Broken Bones.

Hadde det ikke vært for at tittelen «Painted Image» sitter som støpt, kunne denne plata godt vært kalt «Liz in Memphis». Dusty Springfield ville ha forstått.