Leslie Stevens på vei fra LA, via Tønder

Come to think of it: Hele vitsen med musikkfestivaler er at du oppdager noe nytt, noe du ikke kom for å høre.

Da vi besøkte den danske Tønder-festivalen i slutten av august, hang denne raison dêtre i en tynn tråd. Helt på tampen av en lang lørdag ga jeg opp å høre texaneren Charlie Crockett i et telt som hadde et håpløst misforhold mellom størrelse på scene & lyd og publikum. Den utmerkede Crockett (joda, ætling av Arne Bendiksens «Davy Crockett») får ha det til gode til neste korsvei.

 

Mellom selve festivalen og parkeringsplassen lå scena «Visemøllen», der California-baserte Leslie Stevens holdt hoff med en trio som telte pedal steel-gitaristen Jon Graboff.

Graboff har spilt med en mengde artister; Norah Jones, Willie Nelson, Ryan Adams, Neal Casal og Zephaniah Ohora er et representativt utvalg. Hans pedal steel-spilling alene kunne være den perfekte night-cap´n.

Men allerede mens vi hørte på konserten fra utsiden av det fullsatte lokalet og ventet på at et par plasser skulle bli ledige, grep stemmen til Leslie Stevens fatt i oss.

Hvem var det egentlig som sang der inne? Dolly Parton? Nanci Griffith? En ung Emmylou Harris? Hadde Victoria Williams (hun fra The Jayhawks «Miss Williams guitar») blitt frisk av sin multiple sklerose?

På dette tidspunktet hadde vi ikke rukket å høre på Leslie Stevens nye album, «Sinner», produsert av stadig interessante Jonathan Wilson, sluppet worldwide dagen før.

I den kortfattede biografien i Tønders old style program-bok stod det å lese at Leslie Stevens var blitt valgt til «Best country singer» av L.A. Weekly under deres avstemning i fjor.

Det burde borge for ganske mye, Los Angeles har alltid hatt mange gode countryartister, de siste åra har vi satt ekstra stor pris på, nå, Norges-venn Sam Outlaw.

Det stod også at Leslie Stevens hadde frontet countryrockbandet The Badgers som hadde gitt ut et album i 2010 og at hun hadde solodebutert i 2017 med plata «The Donkey and the Rose», produsert av The Milk Carton Kids´  Kenneth Pattengale.

 

Ved siden av å ha blitt mor mellom de to plateutgivelsene hadde Stevens også rukket å turnere med såpass store artister som Father John Misty, Jackson Browne, Lucinda Williams og nettopp Milk Carton Kids.

Det var tydelig at Leslie Stevens flytting fra Missouri til Los Angeles var godt motivert av både ambisjoner og talent.

Da vi kom oss innenfor ble det raskt klart at «Visemøllen» var stedet å være sent lørdag 24. august.

Leslie Stevens viste seg nettopp som den storveise sangeren vi mente å høre fra parkeringsplassen utenfor og samtidig en sammenhengende sjarmetappe.

Som en svært underholdende fusjon av rare Victoria Williams og skuespillerinnen Goldie Hawn.

Det var tydelig at Leslie også var ganske opprømt av å spille på Tønder (-This is my first festival outside of the US, hi, hi, hii) og at bandet hennes muligens lærte sangene i sanntid. Uten at det rokket ved effekten av det de gjorde. Så gode var de, Graboff skapte gull av steel-strengene og var intenst lydhør til Stevens lett forvirrede instruksjoner.

Sangen «Everybody drinks and drives in heaven» (fra den første soloplata) sørget for at den danske latteren satt løst.

Men hovedfokuset var selvfølgelig på sanger fra «Sinner», hvor Stevens viser at hun er like god låtskriver som sanger. Ikke minst som storyteller, «The Tillman song» handler om FNL-fotballstjerna som meldte seg som soldat i Afghanistan-krigen og ble drept av såkalt «friendly fire», sine egne.

Et av høydepunktene her er «Depression, descent», om et forhold på vei utfor, en duett med Jonathan Wilson. Den deilige grooven skyldes ikke minst trommeslager-legenden James Gadson, en av de beste soul-trommisene noensinne, også han fra Missouri.

 

Har vi plass til å nevne en sang til her? «Sylvie» kan være en av høstens fineste.