Lady Blackbird: Black Acid Soul (Foundation/ BMG)
Skjermbilde 2022-05-24 kl. 15.25.52.png
Tidal.png

Når du hører stemmen til afrikansk-amerikanske Marley Munroe for første gang, så er det unngåelig å ikke tenke at det dreier seg oppdagelsen av ukjent materiale med Nina Simone (1933-2003).

            Legger du til den dypere innsikten at Munroes artistnavn, Lady Blackbird, er hentet fra Simones sang «Blackbird» (skrevet sammen med Herbert Sacker), sluppet for første gang midt i Borgerrettskampen i 1963 og at Lady Blackbirds/ Munroes debutalbum, «Black Acid Soul», rett og slett åpner med en tolkning av «Blackbird», så er «mysteriet» nærmere en oppklaring.

            Men det stopper ikke der med historisk signifikans. Lady Blackbird og hennes plateselskap, engelske Foundation, drevet av DJen Ross Allen, planla å starte lanseringen av «Black Acid Soul» med å slippe nettopp «Blackbird» på 27. mai 2020. To dager før,  altså 25. mai, inntraff drapet på George Floyd i Minneapolis, en hendelse som utløste «Black Lives Matter»-protester over store deler av verden.

            Teksten til «Blackbird» inneholder følgende linjer; « No place big enough for holding all the tears you’re gonna cry/ Cause your mama´s name was lonely/ And you’re daddy’s name was pain and he called you little sorrow». Refrenger går; «Why you wanna fly Blackbird/ You ain’t never gonna fly Blackbird».

            Munroe vokste opp i kirken, ble signet til en kristen label i Nashville som tenåring, flyttet mellom New York og Los Angeles, var innom LA Reids Epic label, uten noen release, og hooket opp med produsenten Chris Seefried (også involvert me Andra Day, som nylig fikk en «Golden Globe» for sin hovedrolle i «The United States vs. Billie Holiday»).

            Sammen med musikerne Deron Johnson (piano, spilte med Miles Davis på slutten av hans karriere), Jon Flougher (kontrabass) og Jimmy Paxton (trommer) har Munroe og Seefried laget «Black Acid Soul» i det som kalles «Prince-rommet» i LA´s «Sunset Sound».

            Ved siden av fire egne sanger hører vi også Tim Hardins «It’ll never happen again», Naomi Nevilles «Ruler of my heart» og Joe Walsh første rockband, James Gangs, «Collage» (1969).

            Lady Blackbird kan uten å anstrenge seg synge seg inn på sommerens jazzfestivaler, men den svarte syre-soulen vil påkalle whiplash uansett hvor den høres.

            BBC etc. DJen Gilles Peterson kaller henne «The Grace Jones of Jazz».