Kacy & Clayton holder det gående

De kanadiske tremenningene Kacy Anderson og Clayton Linthicum har laget plater sammen siden 2011. Skal vi dømme ut fra de tidligste bildene, må de ha vært veldig unge da de debuterte, de er fortsatt bare i midten av 20-åra.

            Carrying on er deres femte album, det andre produsert av det vandrende kvalitetsstempelet Jeff Tweedy, spilt inn på Wilcos stadig mere mytiske øvingslokale og studio, The Loft, i Chicago.

            Jeg hørte Clayton Linthicum da han hadde en kort periode i det svært undervurderte kanadiske bandet The Deep Dark Woods for fem-seks år siden. Det var allerede da åpenbart at han var en gitarist med en sjelden teft, en ung versjon av Fairport Conventions Richard Thompson eller The Byrds Clarence White. Altså en gitaristenes gitarist.

            Platene til Kacy & Clayton er i vesentlig grad fundert på Linthicums smakfulle gitarspill og Andersons tilbakeholdne, vemodige stemme. Linthicum lener seg frem til mikrofonen på et par av sangene, «High Holiday» og «The South Saskatchewan River». Tweedy har selvfølgelig forstått at hans jobb er å holde seg unna mest mulig, de ti sangene på Carrying on (denne gangen samtlige skrevet av duoen) er definitivt «less is much more».

            Kacy & Clayton er artister som plasserer seg i en distinkt kanadisk tradisjon, der melankoli og tristesse går som en svart tråd gjennom musikken. Når du lytter til Kacy & Clayton er det lett å høre ekko av Cowboy Junkies, ikke ensemblet du booker til fest på lokalet. The Deep Dark Woods er videreførere som heller ikke trafikkerer i det påtrengende muntre.

Bak i der, The Bands nære kontakt med folkemusikken i dette vidstrakte landskapet, Neil Young, Joni Mitchell og Leonard Cohens evner til å poetisere de menneskelige erfaringene.

            Det står tydelig allerede i det første verset på den første sangen på Carrying on, «The Forty-Ninth Parallel»: «Should have married for money/ Like any woman in her right mind would do/ Instead I settled for love/ And don’t you know that’s the worst thing you could do».

Det blir ikke bedre i andre vers; «We fell short on rent/ We fell short on good time/ Now I got nothing to my name/ His name that I took for mine.»

            «The 49th parallel» definerer store deler av grensen mellom Kanada og USA, for å tydeliggjøre hvor de kommer fra, hvor de hører hjemme, har Kacy & Clayton trykket et kart over Nord-Amerika i tekstvedlegget til plata.

            Der får vi noen utvalgte markeringer; «South Saskatchewan River», «Providence Place» (også sang på plata), «Hudson Bay» oppe til høyre, og «Big Horn Mountains» og «Buffalo, Wyoming» sør for grensen. Lengst sør er Galveston, Texas markert. Øverst; bare «Up North».

            Anderson og Linthicum har vokst opp i Wood Mountain, Saskatchewan. Navnet, Saskatchewan, har Cree-indianer-opprinnelse og tilhører den lille knippet stedsnavn som det er kult bare å uttale!

            Wood Mountain er solid på landet, det skal ha vært fem mil til nærmeste platebutikk, musikken blir formidlet på familiesammenkomster der tradisjonene og historiene blir holdt godt ved like.

            I denne øde virkeligheten skal Kacy & Clayton ha brukt tida på å pløye dypt i gammel engelsk folkrock (Fairport Convention finnes i skyggene her ja), men i pressematerialet til den nye plata trekker de frem amerikanske innflytelser. Plater fra Bobbie Gentry (Delta Sweetie, nylig rekonstruert av  Mercury Rev og sangere som Susanne Sundfør og Norah Jones), Hoyt Axton (My Griffin is gone, 1969) og Bakersfield Sound- steelgitaristen Ralp Mooney.

I våres og sommer har Kacy & Clayton turnert sammen med høyt verdsatt landsmann Colter Wall, om ei uke bærer det ut på veien med Ray Lamontagne. Demp lysene.