Jørund Vålandsmyr & Menigheten:
Hvite dager, mørke netter (Apollon Records)
Skjermbilde 2021-01-22 kl. 13.52.46.png

Jørund Vålandsmyr & Menigheten var virkelig fjorårets dark horse innen det stadig ekspanderende norske americana-feltet.

Debutalbumet, med den noe defensive tittelen Til dere som er lykkelige, var egenartet og gjennomført nok til at det bar hele veien til Spellemannpris i countrykategorien.

            Vålandsmyr er åpenbart en kar som har mer på hjertet, og ikke ser noen grunn til å somle bort momentet, oppfølgeralbumet er her temmelig nøyaktig ett år senere.

            Hvite dager, mørke netter er laget med en utvidet versjon av bandet Menigheten, som fortsatt teller gitarist Jørn Raknes, bassist Hans Wagner og trommeslager Finn Håkon Werner Borgi, men nå også inkluderer duoen Ole & Silje Huleboer; Ole Øvstedal på tangenter og Silje Høgevold på koringer.

            Ikke slik at debuten på noen måte føltes musikalsk snever, den brettet ut sangene i flere retninger, men hadde en tekstmessig svart tråd, som fikk meg til å betegne albumet som «Black Americana», en sjanger som jo måtte oppstå i svartmusikkens hjemland.

            Men Hvite dager, mørke netter er definitivt noe annet, de ti sangene utgjør rett og slett et voldsomt musikalsk spekter, country bare en liten del. Slik man laget plater på 1970-tallet før markedstilpasning og strenge musikalske kategorier ble alfa og omega.

            Dette er rett og slett et veldig ambisiøst rockalbum, et Physical Graffiti møter Sandinista på et Sørland(et) der protagonisten baler med helt andre utfordringer enn latterlig høye hotellpriser og sviktende badetemperaturer.

            Strømmer man Hvite netter og mørke dager, og er klar for litt egen rekkefølge-redigering, foreslår jeg at man starter med «Stengt opp i et hjørne», en nesten seks minutters proggrock-utblåsning der Raknes hylende gitarer går i clinch med kaskader av keyboard fra Øvstedal. En østlig vibb gjennomsyrer det dramatiske anslaget, Vålandsmyr svaier på toppen som en svovelpredikant med med fyr i prestekjolen.

            Men til kjøreplanen, åpningskuttet «# utbyttbar», kaster oss rett inn i det som er hovedtemaet her, den vanskelige, for ikke å si umulige kjærlighetens irrganger.

Et prosjekt som i Vålandsmyrs (og med-tekstforfatter Bernhard Vigens) penn snarere og oftere fremstår som kjærlighetens umulige labyrint.

En kjapp trommegroove pisker fram en klagesang «  «Det gjør så vondt å være mann og kvinne…» Det handler om helt forskjellige, ikke kompatible forventninger til et forhold, barn eller ikke barn. Temmelig vesentlig stuff. «Var det egentlig helt utbyttbar jeg var» er ikke refrenget for de glade lag.

            «Du vet» er antakelig det nærmeste denne nye plata kommer feelingen fra debuten.   Til en oppstemt og fengende melodi får vi en bekmørk tekst («Du svelger noen piller og drømmer om englevinger..») som effektivt sparker beina under seg selv når det kommer til muligheten for radiospilling.

            Vålandsmyr har en klar forkjærlighet for å lage nyord, «Selvmedlidenintensivering» er en munnfull, men er likevel en pekepinn om hvor dette bærer. Ikke til noe godt.

Trommis Borgi gasser tempoet fram og Raknes flekker av en superb lap-steel solo. «Selv om man får skreve det ned, så går det egentlig ingen sted. Hvem bryr seg om du har forstått, de er slett ikke mine stier du har gått, slett ikke mine tårer du har grått..»

            «Takk for at du gav meg rusen» en småfunky rytme drives av et tilnærmet trylleorgel fra Øvstedal, og er enda et ubehagelig blikk inn bak fasaden i folkehjemmet, «..Når tørsten er alt man har, og innser at man skal bli far..» «..fra barskapet til farskapet..»                    «Man gir jo bort sin halve bakgrunn, selv om den ligger i en avgrunn..», «Takk for at du gav meg rusen, sorgen at jeg ble meg selv..» «Jo lenger ned en nedgang kommer, jo dypere stikker en fyllepenn..»

Lystig er det definitivt ikke, selv om musikerne prøver å holde stemningen oppe med allehånde påfunn.

            «Rekvedstund» er nok et slik ord som du må ha hatt opphold i Vålandsmyrs hode    en stund for å ta inn. «Bluesomsorg» likeså. Men de bidrar til at det danner seg et mønster, et eget uttrykk, et eksperimenterende og hemningsløst rock-poesi-språk.

            «Verkesteder» er powerpop, på kanten til punk, med illsinte vepsegitarer. Enda et bidrag til platas store spekter.

            Avslutningen, «Å redigere bort et liv», en slags popsang om abort høres det ut som, (!) skvulper av gårde med skimrende steelgitarer og blippende keyboardsdetaljer og vender tilbake til albumets «raison d´etre»,  det som skjer i den potensielle dødsonen der mann og kvinne møter sannhetens øyeblikk.

«Skal klore meg gjennom dette livet, det aller siste noen sinne, du ville så gjerne ha meg med, men du vet vi hadde styrt hverandre ned.»

            Det er selvfølgelig sangeren Jørund Vålandsmyr som effektiv binder dette sammen. Han har stemmen som med autoritet balanserer mellom predikant og svulmende smertesanger, mellom delaktig reporter fra den mellommenneskelige eksistensens tussmørke, der den egentlige kjønnskampen utspiller seg, og det stadig mer futile oppdraget, å være en enkel mann i en ubegripelig verden.