Jørund Vålandsmyr & Menigheten- Til dere som er lykkelige (Rootsy Music)

Til dere som er lykkelige.jpg

Sørlendingen (Eydehavn) Jørund Vålandsmyr besitter en av landets mest bemerkelsesverdige stemmer. I samme divisjon som Paal Flaata, Sivert Høyem og Morten Harket! 

Sist jeg hørte ham synge live, gjorde han og noen av hans musikalske compadres et sett med Roy Orbison-covers på en privat fest på Gamla i Oslo, han kunne gått rett inn i en ny utgave av Traveling Wilburys. Om det hadde vært mulig å finne noen som kunne synge som George Harrison og Tom Petty. 

Vålandsmyr har så langt gjort seg mest bemerket som vokalist i det retro-orienterte, polyester-dresskledde countryensemblet med det blåhvite navnet Country Heroes. Spellemann-nominerte for sitt andrealbum, Honky Tonk Tears, i 2018, til Ameripolitan Music Awards i Memphis i år. 

Men Vålandsmyr er også å høre som sanger i Oslo kult-bandet Frank Znort Quartet og som en av tre sangere på Arendals-pianisten Lawrence Scott Weibys to album med tonsettinger av den amerikanske poeten Emily Dickinsons dikt. (Er du i markedet for sjangerbendende musikk som lydspor til bleke vinterdager, har Scott Weiby, Vålandsmyr & co presist det du leter etter). 

Men som albumtittelen tyder på, beveger Jørund Vålandsmyr seg fra bleke dager til noe vesentlig mørkere på sitt norskspråklige solo debutalbum. 

Til dere som er lykkelige nærmer seg Hank Williams´ «I am so lonesome I could cry» i rendyrket tristesse. Det skal en rutinert bøyd nakke til for å formidle dette uten å tippe over i parodien. 

Til dere som er lykkelige foreligger i en svært gjennomført vinyl-versjon, der coveret er designet som en skinnkledd bibel, vinylen er flekkete marmor-hvit og tekstene satt opp som bibel eller salmevers. Uten at Jørund Vålandsmyr & Menigheten av den grunn kommer til å ligge under treet til spesielt mange troende denne jula. 

En første potensiell snublestein er sangen «Hvis Gud ikke tror», som begynner slik;»Når man tar seg selv i å be/ Om at det ikke finnes en gud/ Hva blir så da igjen av en selv, foruten vår sjel/ I en tilstand vi ikke kan se/». 

Holy shit! 

Vålandsmyr, og co-tekstforfatter Bernard Vigen på halvparten av tekstene, har mangt å gruble på. 

Er det ikke eksistensielle spørsmål, så er det problemer av det mer personlig følelsesmessige slaget. Slikt som kan vederfare en som kommer flyttende fra provinsen til Tigerstaden. 

Tittelkuttet synger; « Kom til storbyen for lenge siden/ Skulle gjerne gjort noe med stilen/ Forlot alt fra hjemstedet/ Folka der hadde trøkt ham ned/ 

Hadde tenkt å starte en ny/ Mangelfull fantasi/ Ville bare passe inn/ Helst med litt hjelp av no´ altervin». Servert i et fullstendig villedende oppstemt tempo. 

Vålandsmyr seiler tight musikalsk ship på de elleve sangene som utgjør dette rock-orkestrerte svartsynet (bunnen nås på «Mutt alene»; «Jeg som var tegna med feighetens trekk»), bandet Menigheten består av Jørn Raknes (gitarer), Hans Wagner (bass) og Finn Håkon Werner Borgi (trommer). Tre velkvalifiserte musikere fra hovedstadens americana-scene. 

Black Americana, selvfølgelig skulle det nordmenn til for å skape den sjangeren.