John Prine

Oslo Konserthus

onsdag 8. august 2018

Det er ikke ofte at artister blir møtt med slik påtakelig varme fra publikum som ble amerikanske John Prine (71) til del i Oslo Konserthus onsdag kveld.

Sangeren/ låtskriveren gjengjeldte følelsene med å servere et raust utvalg sanger som telte hele 25 godbiter fra en karriere som strekker seg tilbake til det tidligste 1970-tallet og frem til utgivelse av årets album, «The Tree of Forgiveness». Det første med nye Prine-sanger siden Grammy-vinnnede «Fair & Square» fra 2005.

Prine stilte med et premium fire manns dresskledd band, trommeslager Bryan Owings, gitarist Jason Wilbur, bassist Dave Jaques og multiinstrumentalist Fast Kaplin. Sistnevnte fikk ekstra applaus for sin tilknytning til norske artister som Somebody´s Darling og Hege Brynildsen og sine år med Tom Russell Band på Gamla i Oslo. Kaplin kommer rett fra et langt samarbeid med Jack White.

Onsdag bidrog han bl.a. med nydelige, flytende-sølv, pedal steel-toner og ditto fiolin og mandolin som kontrast til Prines ofte detaljrike poesi.

Det oppsiktsvekkende med Prines sang, forandret i senere år av kreft-kirurgi, er at den funker på to plan, som vessel  for svært original sanglyrikk  og som noe dypt gjenkjennelig og musikalsk empatisk. Det svekket ikke helhetsinntrykket at lyden var perfekt, dynamisk og krystallklar, i hvert fall fra mitt sete på fjerde rad.

Det hele startet med «Six o`clock news» fra Prines usannsynlig godlåt-stinne selvtitulerte debutalbum fra 1971. Vi fikk ytterligere seks sanger fra denne plata,  inkludert folk-klassikere som «Hello in there» (en tidlig tekst om aldrisme»), «Sam Stone» (..»there´s a hole in daddy´s arm where all the money goes»..), «You´re flag decal won’t get you into Heaven anymore» (skrevet til en jerk president i 69,  aktuell på nytt nesten femti år senere) og «Angel from Montgomery».

Prine var akkurat i et slikt jovialt humør som vi hadde håpet på, han serverte skrå observasjoner og fortalte anekdoter som den om sine halvårige fisketurer med venner, dårlig skalkeskjul for skrøne-fortelling-sessions.  Hans tredje, nåværende kone, irske Fiona Prine (Whelan), må hver gang minne ham på å huske fiskestanga.

— Fiona saw that I needed fixin´, sa Prine, og understreket det gode forholdet med nye «Boundless love». Fiona dukket da også opp på scena for å kore på ekstranummeret «Paradise».

I konserthuset avsluttet Prine selve konserten med å danse en se-det-for-å-tro det, rituell (?), dans rundt sin akustiske gitar som lå flat på scena, for deretter å skanke seg ut i kulissene.

Da hadde vi også fått høre hele ni av ti sanger fra nye «The Tree of Forgiveness», og Mark Twain-nivå sanger som «Grandpa was a carpenter», «Please dont bury me», «In spite of ourselves» og selvfølgelig «Speed of the sound of loneliness».

Cooder og Prine, to perfekte veteran-konserter på seks dager.

Tom Skjeklesæther