Intervju med Trond Granlund
Trond_Granlund-Verdigløse Menn_record cover.png
Tidal.png

I fjor høst sendte Trond Granlund meg en sang på mail. En versjon av Joachim Nielsens «Verdiløse men». 

Ikke akkurat en lykkepille. Snarere en tekst som konkurrerer med «Men with broken hearts», en av sangene som Hank Williams synes var så trist at han bare kunne gi den ut under sitt alter-ego, Luke the Drifter. 

    Jokkes første vers går som følger; «I dag hadde jeg tenkt å synge en sang om verdiløse menn/ som dere sikkert har skjønt allerede, så er jeg en av dem/

Kan alle som føler seg vellykka vær så snill å gå hjem/ Dette er et privat lite treff for oss verdiløse men». 

    Granlund klarer, oppsiktsvekkende, å skru melankolien, tristessen i sangen noen hakk opp, eller skal vi heller si, ned. Du skal være ganske hard til sins om du ikke får en aldri så liten klump i halsen når du hører «Verdiløse men» i denne nye tapningen, både åpnings og avslutningssang på Granlunds nye album, «Sanger jeg lærte av Jokke». 

— Vi laget to versjoner av sangen, den siste går på halv hastighet, det er min favoritt, forklarer Granlund, når vi setter oss ned for å snakke litt om den nye plata på Kulturhuset i Oslo.  

— Jeg har fått usedvanlig mye respons på «Verdiløse menn», både direkte fra vanlige folk som har hørt den og fra journalister i VG, Dagsavisen og Puls. 

Granlund gleder seg åpenbart til utgivelsen, — jeg har følelsen av at vi har fått til noe bra med denne plata. Jeg tror ikke jeg sunget bedre noen gang. 

    Granlund sier at han har hatt idéen om å lage en plate med Jokke-sanger ganske lenge, i hvert fall tilbake til utgivelsen av plata «Sanger jeg lærte av faren min», fra 2010.

    Joachim «Jokke» Nielsen døde av en overdose i 2000, bare 36 år gammel. Da hadde han skaffet seg et navn, og et rykte, som altså toogtjue år senere er høyst levende. Legendene om Jokke er en del av norsk musikkbransjes mest fargerike vandrehistorier, du skal ikke sitte lenge i en turnébuss eller på et backstage-område før de dukker opp. 

    For egen del kan jeg bidra med da jeg satt sammen med Jokke og plateselskapet hans, Sonet, i storsalen på Chateu Neuf i 1992, da Jokke fikk Spellemannprisen i rock-kategorien for plata «Frelst». Jokke hadde tatt seg en liten cowboystrekk og da navnet hans ble ropt opp, fikk plateselskapet vekket ham. Hans halsbrekkende løp ned Chateu Neufs bratte trapper kunne ha endt med katastrofe. Men Jokke lyktes med å holde seg på beina og kunne motta Spellemanns-harpa si. 

    Det er fortsatt noen av medmusikantene fra hans to band, Valentinerne og Tourettes, som reiser rundt og spiller sangene hans, ofte for folk som var for unge til å oppleve Jokke selv. Selvfølgelig kaller de seg Valentourettes. De har hele ni album å velge sanger fra,, «Billig lykke» ble det siste i 1999. 

— Jeg synes Jokke bare ble bedre og bedre med årene, melder Granlund,— fire av de  ni sangene på «Sanger jeg lærte av Jokke» er hentet fra «Billig lykke». Jeg tror at om han hadde fått leve, så hadde han hatt en solid posisjon i dag, en aktet rocka Prøysen. 

    Granlund forteller at det tok ham lang tid å forstå hvor bra Jokke var som låtskriver. 

— Jeg hadde vel aldri den helt store sansen for det punka i Jokkes musikk. Men det forandret seg da sønnen min, Tommy, ba meg om hjelp til å lære seg akkordene til Jokkes «To fulle menn» på gitar. Da oppdaga jeg ham. 

    Jeg tok kontakt med ham i 1995 da jeg spilte inn albumet «Tida er det ingen som kan snu», mitt første fulle album med norske tekster. Jeg ville ha ham med på å synge på en versjon av Trond Ingebretsens «Vaterlands bru». Jeg henta Jokke på Carl Berner, vi kjøpte en pose øl og dro i studio der han gjorde et nydelig vokalpålegg. Til slutt kora vi sammen på en mikrofon, Jokke, Trond og jeg. 

— Året etter kom han med en egen sang, «Ut av byen», som vi spilte inn sammen. Da dukka han opp med gitar og førte an i studio. 

— Men han rakk å gi den ut selv på albumet «Trygge Oslo» i 1997, før jeg fikk den ut på «På vei til rock´n´roll» i 2002. Den er med som bonuskutt på den nye plata, sammen med «Vaterlands bru» og en alternativ versjon av «Byromanse». 

    Det musikalske samarbeidet mellom Trond og Jokke førte også til at de ble bedre kjent.

— Vi hadde jo vokst opp ikke så langt fra hverandre på østsida av Oslo. Jeg må si at jeg at jeg fant en venn i Jokke. Jeg pleide å dra ned og besøke ham på dagtid, ofte i leiligheten til kjæresten hans på Grünerløkka. Bare prata sammen. Vi fant ut av vi begge var glade i gamle cowboyfilmer, han lånte noen filmer av meg og jeg av ham. Jeg har noen av filmene hans enda, jeg rakk ikke å levere dem tilbake. 

— En kveld ringte han meg fra puben og lurte på om han kunne få låne litt penger. Jeg dro ned og ga ham en tusenlapp. Han hadde ikke bedt om noen betaling for innsatsen på «Vaterlands bru», så egentlig tenkte jeg på det som et oppgjør for det. 

Det hører muligens med til denne historien at Trond her tolker «Aldri stol på en fyllik», «Aldri stol på en fyllik /De låner og låner og tar / Aldri stol på en fyllik/ De svina veit du aldri hvor du har.»

Granlund forteller at han nok romantiserte alkohol og drekking i yngre år, men at han nå ikke har rørt alkohol på åtte år.  

    I 2005 kom det et hyllestalbum til Jokke, titulert «Det beste til meg og mine venner». Norske artister sto i kø for å understreke hvilken posisjon Jokke hadde som artist og låtskriver. Blant de femti artistene finner vi deLillos, Tungtvann, Gluecifer, Turboneger, Backstreet Girls, Motorpsycho og Michael Krohn. Men ikke Trond Granlund. 

— Jeg vet faktisk ikke hvorfor jeg ikke er med der, sier Trond, — jeg har vel alltid befunnet meg litt på sida av det norske rockmiljøet.   

    Men det kan godt hende at Trond Grandlund uansett ler sist og best. 

For «Sanger jeg lærte av Jokke» er virkelig en overlegen samling, der Granlunds egenartede stemme virkelig kommer til sin rett. I en musikalsk setting som det åpenbart har blitt arbeidet godt og veloverveid med.

    Innspillingene er gjort i Van Genz studio på Lørenskog og er produsert av Roar Vangen og Trond Granlund, med hjelp av Tommy Granlund. 

— Roar Vangen er muligens ikke så kjent for allmenheten, men han er en svært god gitarist som har en høy standing i nærmiljøet. 

    Med på plata, ved siden av gitaristene  Vangen og Granlund, er Jan Arild Moe på bass, Gjermund Kolltveit på fele, mandolin og trekkspill, Tarjei Nysted på cello, bratsj, fele, piano, tråorgel, blokkfløyte og kontrabass og Erland Dahlen på trommer, xylofon, sag, blossombells, metallfat, shaker, urdu, tamburin, kastanjetter og treblokker.

    — Det var litt diskusjon om hvorvidt vi skulle ha trommer på plata, Tommy var motstander av det. Men jeg visste hva Erland Dahlen er god for og han er så mye mer enn en trommeslager.  

    Resultatet har blitt både lavmælt og storslagent samtidig, detaljert og dynamisk, musikk som man bør lytte ordentlig til. Antakelig har ikke en Trond Granlund-plate hatt fetere lyd enn dette. 

— Men det er en innspilling som er mye mer organisk og ikke så perfeksjonistisk som mitt forrige album, «Skogslusken» (2020). 

Der Granlund tok for seg tekstene til Hans Børli, tonesatt av Terje Norum.

    Trond Granlund har også vært fast i den musikalske staben som fra 2013 til 2022  har spilt seg gjennom den samlede The Beatles-katalogen, under navnet «It was fifty years ago today». Med Tom Mathisen som fortelleren. 

    Ved siden av en omfattende albumkatalog på over tretti utgivelser har Trond Grannlund gjort noe som er høyst uvanlig i musikkbransjen. Han har skrevet fire bøker som går inngående til verks i å beskrive hans mangslungne musikalske eventyr. 

Det startet med selvbiografien «På vei til rock´n´roll» i 2001, fortsatte med «Kommer tid, kommer råd» i 2007 og «Sanger jeg lærte av mamma og pappa» i 2012. 

    Nå foreligger den over tre hundre sider lange «Konserter i koronaens tid». Stinn av anekdoter, tilbakeblikk, skarpe synspunkter (— Jeg kan godt stå på Steve Earles kjøkkenbord og skrike ut at Guy Clark var en større poet enn både Earle og Townes van Zandt!), dagboksnotater, faksimiler, mail-dialoger med kolleger og venner og et gigantisk antall fotografier. 

    Han runder av med å liste opp de musikerne han har spilt med opp gjennom åra, mange hundre. Aller mest med gitaristen Jan Morten «Morty» Christiansen, som har stått på samme scene som Granlund 759 ganger. 

Som bonuskutt serverer han lista  over de 50 beste vokalistene, der Ray Charles topper over Elvis Presley! Dæven, hva sier broder Pål Granlund, Elvis norske stedfortreder, til det?