Intervju med Bonnie Raitt
Bonnie Raitt_Just Like That.jpg
Tidal.png

Den amerikanske sangerinnen/ gitaristen/ låtskriveren Bonnie Raitt har rukket å bli 72. 

Det er tjue år siden hun ble valgt inn i Rock´n´ Roll Hall of Fame, en hall der kjønnsbalansen fortsatt er på under ti prosent innvalgte kvinnelige solister, og hun fortsetter ufortrødent å kjempe kvinnelige musikeres sak.

— Vi skal ut på veien i kjølvannet av at jeg gir ut mitt nye album, «Just like that», det blir en turné med Mavis Staples, Lucinda Williams og meg. Det foreløpig uoffisielle navnet på turnéen er «Mighty Tight Women Tour». Hentet fra en gammel Sippie Wallace-sang. Jeg gleder meg storveis til å komme ut på veien igjen, det er der jeg føler meg hjemme. 

    Bonnie Raitt er dypt respektert i musikkbransjen, både for sine egenskaper som musiker og artist, og for sitt svært omfattende sosiale og politiske engasjement.

    Allerede da hun dukket opp i musikken på begynnelsen av 1970-tallet skilte hun seg ut som er fremragende gitarist, spesielt som slidegitarist. 

På denne tiden var de fleste kvinnelige artistene først og fremst sangere. Men Bonnie Raitts bakgrunn og musikalske opplæring var annerledes. Hun hadde en spesiell interesse for bluesmusikere, oftest afrikansk-amerikanske sådanne som aldersmessig var på hennes hawaian steel-spillende bestefars alder: Sippie Wallace, Son House, Muddy Waters, Mance Lipscomb, Howlin´ Wolf, Mississippi Fred McDowell og John Lee Hooker. Den unge Bonnie hang rundt dem alle og lærte både hvordan man skulle spille riktig, hvilken finger slide-glasset eller stålet skal sitte på, og hvordan man skulle være som menneske. 

    Det startet egentlig med blues-interessen fra engelske rockere som Stones, John Mayall og Eric Clapton på midten av 60-tallet. Men i 1964, som fjortenåring, fant hun albumet «Blues at Newport» og forelsket seg i den opprinnelige countrybluesen. Her hørte Bonnie bluesoriginaler som Brownie McGee & Sonny Terry, Mississippi John Hurt og John Lee Hooker, men også yngre hvite sangere, John Hammond og Dave van Ronk.  

    Da jeg treffer Bonnie Raitt på telefonen for å snakke om hennes nye plate, er det seks år siden forrige gang vi snakket sammen, i forkant av hennes «Dig in Deep»-utgivelse i 2016. På det tidspunktet var Donald Trump fortsatt bare en latterlig stormannsgal forretningsmann. Bonnie Raitt trodde ikke han ville bli valgt.

— Ja,haha. That was the days, haha. Ingen av oss trodde at han skulle bli valgt. 

— Du har alltid vært en aktivist, alltid vært engasjert. Er det noe som har forandret seg?

— Jeg vokste opp i en kveker-familie, vi hadde tradisjon for å engasjere oss, i borgerrettsbevegelsen, i anti-atombombe-bevegelsen. Da jeg var 11-12 år gammel var jeg stor fan av Woody Guthrie, Joan Baez, Bob Dylan, å se Staples Singers synge på møter med Martin Luther King gjorde et dypt inntrykk på meg.. Jeg var vant til at folk som hadde en stemme, brukte den. Jeg tenker at det ikke egentlig har forandret seg så mye, om noe så har det blitt lettere å få til ting nå, med internett og sosiale medier. Vi kan organisere innsamlinger og protestaksjoner mye raskere og mere effektivt. Vi får inn penger og vi kan se hvor pengene går. 

    Men selv om Raitt er optimistisk vedrørende mulighetene nettet gir for aktivisme, så er hun definitivt bekymret for utviklingen.  

— Den dårlige siden ved nettet er jo flommen av misinformasjon, alle løgnene og alt hatet,  at roboter kan piske opp den negative stemningen. Slik den russiske befolkningen nå blir holdt i mørket om krigen, slik er det jo også her hos oss. Med den republikanske siden av politikken som ikke lytter til vitenskapen, spesielt i forbindelse med covid, eller fornekter vår rasistiske historie.