FRAZEY FORD : En Ford du kan stole på

Kanadiske Frazey Ford er en artist som har noe på hjertet, og som formidler budskapene sine med et uttrykk som griper tak i deg med en inntrengende soulstemme som vi i 2020 kan velge å oppfatte som autentisk 60-70-talls southern soul eller som neo-soul, ala Amy Winehouse.

Ford dukket først opp som en del av trioen The Be Good Tanyas på begynnelsen av 2000-tallet og laget med dem tre svært godt mottatte album.

Musikken var ofte en gotisk form for bluegrass, en særpreget mørk americana. De gjorde for eksempel en versjon av Townes van Zandts «Waitin´ around to die» til soundtracket til TV-serien Breaking Bad. Ikke en sang som av åpenbare grunner kan tas lett på.       

The Be Good Tanyas er så vidt jeg vet ikke oppløst, de har spilt også i det siste tiåret, men medlemmene har gjort en rekke solo og duo-plater.

Frazey Ford solodebuterte med albumet Obadiah i 2010.

I 2014 kom oppfølgeren, Indian Ocean, der Ford noe overraskende spilte sammen med musikere som hadde vært sentrale på soul-labelen Hi Records (Al Green, Ann Peebles) i Memphis på 1970-tallet, The Hi Rhythm Section.

Innspillingene ble gjort i Hi sitt studio. Gjennomgående musikere som var veldig mye eldre enn Ford selv.

Et album som etablerte Ford som noe helt annet enn tidligere utgivelser, en vokal-stylist som rett og slett vakte oppmerksomhet i et, etter hvert, tett sanger-felt.

Seks år senere holder hun fast ved sitt soul-lydbilde, enda mere nedstrippet, denne gangen spilt inn sammen med sine egne turné-musikere, der rytmeseksjonen og Fords stemme er de bærende elementene.

           

U kin B the sun har vært forhåndsvarslet av singelen «The kids are having none of it», inspirert av overleverne fra Parkland-skytingen i 2018.

Ungdommer som på imponerende, på kanten til uforståelig vis, var i stand til å analysere det forferdelige de hadde vært utsatt for, og trekke noen helt essensielle og modige konklusjoner. En stakket stund kunne det se ut som de nådde frem i det forgiftede amerikanske nyhetsbildet.

Unge mennesker som forsto sammenhenger i forhold til hvordan og hvorfor det amerikanske samfunnet kontinuerlig er rammet av volds-katastrofer. At det i realiteten foregår en sakte borgerkrig i et land som har vært et stolt demokrati og nå vakler i sitt fundament.

           

I «The Kids are having none of it» synger Ford følgende i refrenget; « They can’t be bought, They can’t be taught, your hate».

Du skal være usedvanlig tykkhudet om du ikke blir rørt av videoen til sangen, der unge mennesker tar i bruk Bob Dylans gamle grep fra filmen til sangen «Subterranean Homesick Blues» (Bringing it all back Home, 1965), med nøkkel-setninger fra teksten skrevet på ark.

           

I alle sangene til Frazey Ford er like lette å dechiffrere uten et tekstark som «The Kids are having none of it» er, men det er likevel mulig å sense hva det handler om selv om fraseringen bidrar til å tåkelegge.

           

«Motherfucker» er plantet på en kuskende groove, der piano og trommer finner hverandre i en svært sterk melodi.

           

«Golden» trekker inn nydelige gospelharmonier og fossende orgel, som effektivt bidrar til å løfte Fords elastiske stemme.

           

Tittelkuttet, egentlig «You can be the sun», setter et majestetisk punktum for en bemerkelsesverdig samling sanger. Over en hypnotisk groove bygges et stadig større og mer vidtfavnende harmonisk sang-flettverk.

           

Det er muligens en forslitt klisje i en tid der alle ting foregår parallellt, og til gjensidig utligning av hverandre, men U kin B the Sun høres, føles, tidløs. «Out of time», som REMs Michael Stipe ville ha sagt det.