Erin Rae - Lighten Up (Good Memory/ Thirty Tigers)
Skjermbilde 2022-05-24 kl. 15.32.19.png
Tidal.png

Jeg skal innrømme det, jeg har for vane å følge nøye med på det Jonathan Wilson foretar seg som produsent.

            Da jeg leste at Wilson hadde vært i studio med den Nashville-baserte sangerinnen/ låtskriveren Erin Rae, ble utgivelsen plottet inn som en potensiell 2022-opptur.

            For fire år siden hadde jeg et visst oppheng på det som er Raes solo debut, «Putting on Airs», produsert og utgitt av en annen amerikansk musiker med en fin kombinasjon av talent og teft, John Paul White (ex. The Civil Wars).

            Det var noe med Erin Raes stemme som fikk henne til å skille seg ut i et stadig tettere felt av kvinnelige americana-talenter.

            Og ja, forventningene innfris, til overmål.

«Lighten up» er det som kalles et karrierealbum!

Åpningssangen, «Candy & curry», slår an tonen, en slags hyllest til kokkelering, som metafor for å beholde et åpent sinn i tider der sterke krefter presser i motsatt retning.

            Kombinasjonen av Raes stemme og eksepsjonelle melodiske teft og Wilsons smakfulle arrangementer og overlegne traktering av et stort spekter av instrumenter sørger for at vi to måneder ut i året har fått det som må bli stående som en av dette årets beste plater.

            Wilsons «Five Star Studios» i Los Angeles Topanga Canyon er allerede etablert som et mekka for pågående musikalsk magi-skaping, geo-kulturelt plassert midt i et av populærmusikkens mest forekomstrike felt.

            Wilson kan synes å ha en altomfattende oversikt over hva som gjorde mange plater fra dette området i overgangen 1960-70-tall til vedvarende favoritter og referansepunkter.

            Yes, Joni Mitchells ånd svever over denne musikken, men bare på de aller mest subtile og fremmende måtene.

Noen har trukket frem den mytologiserte Asylum records artisten Judee Sill (1944-1979) som en annen Rae-referanse.

Kanskje man kan høre prime time Graham Nash og Jackson Browne innimellom på «Lighten up»?

            Men Rae og Wilson møter hverandre også i en felles kjærlighet til den mer ornamenterte countrysoul-musikken til Bobbie Gentry. Fem av sangene har strykerarrangementer av Drew Erickson (Lana Del Rey, Weyes Blood).

            Uansett referansene, Wilson er ikke en musiker/ produsent som lar seg klebe til fortiden på noe musealt vis, han bruker elementene snarere som svært effektive grep for å skape et nydelig neo-psykedelisk lydbilde, som bidrar til at «Listen up» kan høres om og om igjen, med stadig nye gevinster.

            Her flyter progressive keyboards (mellotron) og pedal steel (spilt av den engelske musikeren Spencer Cullum, som har egen plate ute) sammen på måter som nok ville ha vært utenkelig for femti år siden.

Erin Rae er også en tekstforfatter som formidler både klokskap og selvinnsikt, uten å være prekende. Sjekk gjerne platas eneste uptempo sang, «Modern woman» som argumenterer mot at «sterke kvinner» er et nytt fenomen. Med som statister i den rare videoen til sangen er andre artister som Brittany Howard (Alabama Shakes), Kelsey Waldon og Michaela Anne.

            På «Can´t see stars» synger Erin Rae sammen med Kevin Morby, der idéen var å nærme seg det Nancy Sinatra og Lee Hazlewood gjorde sammen. Den lett kuskende grooven, med banjo, piano og pedal steel gitar, kan lett sees som gateway-drogen til denne plata. Lykke til med å få den ristet løs fra bevisstheten etter en høring.

            «Cosmic sigh», et kosmisk sukk, kan være et av dette årets aller vakreste musikalske stoppesteder, en eller annen gang i løpet av sommeren skal jeg ta med meg denne sangen ut på et øde sted under stjernene og korka av en fin vin.

Erin Rae representer en enestående ny feministisk stemme; smart, personlig, ikke-dogmatisk og poetisk.

Kosmisk amerikansk musikk i går, i dag og for morgendagen.