Den gode lyden kommer rundt svingen

I slutten av mai hadde undertegnede gleden av å sitte sammen med Dan Auerbach på bakrommet til «Easy Eye Sound» og ta inn atmosfæren der det meste av låtskriver-virksomheten til platene finner sted. Det hele virker så tilforlatelig at du må klype deg i armen, rommet er delt inn i spiseromdel og en hyggelig stue med sofaer og bord, den ene veggen er fylt med Auerbach´ egen vinylsamling, andre vegger prydes av postere og americana artifacts. Et stort kjøleskap inneholder sannsynligvis et utvalg drikke som kan få idéene på gli. Det kommer ikke noe naturlig lys inn i rommet, tiden er midlertidig suspendert.

- Vi samles rundt dette bordet med penn, papir og gitarer, forteller Auerbach, - vanligvis bruker vi kanskje en uke, muligens to, på å skrive ferdig materialet mellom oss, en liten gjeng veteran låtskrivere, artisten vi skal spille inn og meg. Det er samtidig disiplinert arbeid og veldig morsomt. Funker sangene med kassegitar og stemme, har vi det.

Resultatet av nettopp denne delen av prosessen står senere å lese med liten skrift under sangtitlene i coverne på platene; (Dan Penn, Yola, Dan Auerbach), (Dee White, Dan Auerbach, Bobby Wood), (Dan Auerbach, John Prine, Pat McLaughlin, Richard Swift). 

Vi snakker låtskrivere som mellom seg har skrevet en endeløs rekke sanger som har stått ut i pophistorien eller som folk nå kjøper dyre billetter for å høre fremføre mesterverkene sine i Oslo Konserthus.

Det sier det som trengs å sies om Dan Auerbach sin posisjon i Nashville at disse legendene, blant andre Penn, Wood og Prine altså, velvillig skriver med, alt vesentlig, ubeskrevne blad som Yola, Dee White (nå 21) og Shannon Shaw.

- Det er i vesentlig grad David «Fergie» Fergusson som har hjulpet meg med å knytte mange av disse kontaktene til låtskrivere og musikere, etter at jeg flyttet hit i 2010 og bygget opp «Easy Eye Sound», forteller Auerbach, - Fergie var lydteknikeren som realiserte Rick Rubins visjoner for Johnny Cash på American Recordings-platene og som jobber sammen med mentoren sin, Cowboy Jack Clements, i Sun Studio i U2s film/ plate Rattle and Hum.

«Arkitekturen» bak Auerbachs prosjekt ble tydeliggjort for et par år siden, sommeren 2017, da han slapp sitt andre soloalbum, titulert Waiting on a Song. Plata som «gjorde» sommeren for meg det året, med krem sanger og et besnærende sound som skulle vise seg å gjøre seg stadig mer gjeldende på noen favorittplater. 

På baksida av coveret er sytten personer avbildet i trappa på baksida til selve studioet, med Auerbach foran. Et nummerert «kart» forteller hvem alle sammen er; blant andre Fergusson, låtskriverne (pianist) Bobby Wood, John Prine og Pat McLaughlin,, trommeslagerne Gene Chrisman og Kenny Malone, gitaristene Duane Eddy (!), Russ Pahl og Kenny Vaughan, dobro-virtuosen Jerry Douglas og Johnny Cash´ bassist Dave Roe.

  - Det spiller ingen rolle hvor gammel du er, viss du fortsatt har den gløden, that fire, mikrofonen gir blaffen i alderen din, du skjønner hva jeg mener? Disse folka leverer en så stor del av seg selv at det oppstår magiske ting, de har bare disse egenskapene som har gjort at de har kunnet bidra på hundrevis, tusenvis av store plater gjennom flere årtiene.

For noen år siden så jeg trommeslageren Kenny Malone spille på en konsert på Country Music Hall of Fame. Inntrykket bærer jeg med meg fortsatt, Malone hang som i usynlige tråder og fløt over trommene, mens han delte akkurat de riktige slagene.  Han har spilt på et latterlig stort antall av mine og dine favorittplater.

- Kenny er 81, han var over og spiste frokost hos meg for et par dager siden. Han og de andre veteranene jeg jobber med er veldig entusiastiske i forhold til dette. De sier at dette minner dem om hvordan det var da de var med og laget alle disse platene som utgjør store deler av country-historien og også deler av rockhistorien (Dylan, Cohen etc.).

Jeg lærer utrolig mye av disse karene og samtidig bidrar jeg til at de får noe meningsfylt å utnytte sine unike talenter og kreativitet til. Vi bruker vanligvis tre dager i studio for å spille inn et album.

Det er lett å misse «Easy Eye Sound», studioet til The Black Keys´ Dan Auerbach på 8th Avenue South i Nashville, bare noen minutters kjøring fra Country Music Hall of Fame og musikk-turist-kaoset på Broadway. Fra gata er bygningen så anonym at det er helt umulig å gjette at bak den grå fasaden foregår det kontinuerlig plateinnspillinger som tilhører noe av det mest interessante i den internasjonale populærmusikken.

«Easy Eye Sound» kan nå sammenlignes med storhetstiden til Stax-studioet på 926 E McLemore ave i Memphis eller de to studioene i Muscle Shoals; Fame recording studios på 603 Avalon ave og Muscle Shoals Sound på 3614 Jackson Highway.

Kreativiteten og produktiviteten til Dan Auerbach og hans omfattende team av studiomusikere, låtskrivere og unge og gamle artister topper seg for hver ny sesong.

Det er all grunn til å mene at slagordet til plateselskapet som Auerbach har etablert sammen med Warner Brothers kunst-rock-label, Nonesuch, også kalt «Easy Eye Sound», treffer presist; «Good sound comes back around».

Tidligere i sommer kunne Oslo-publikummet, under Piknik i Parken, oppleve en av artistene som det siste året har kommet ut av studioet i lager og butikkområdet i Nashville med et formidabelt album under armen, det britiske vokalfenomenet Yola.

Skal vi ta rapportene fra seansen i parken til etterretning, har Yola sunget seg inn i mange norske hjerter.

Slik hun for et par år siden gjorde med sin produsent Dan Auerbach. Tidligere i år fortalte Yola til meg hvordan hun ble kontaktet av Auerbach og invitert til et samarbeid i «Easy Eye Sound», og hvor lett, easy,  hele prosessen hadde vært, fra låtskriving til innspilling. Les om dette her.

Det er mulig å utlede at Auerbach & co´s måte å lage plater på står i kontrast til det som gjelder på Music Row og for mainstream country.

Dan Auerbach gir uttrykk for det samme som produsent-kollegaen hans i Nashville, Dave Cobb, gjorde da jeg snakket med ham for tre år siden; Det er stemmen som står i fokus når de velger hvilke artister de vil jobbe med.

Jeg visste jo at Yola var en fantastisk sangerinne, fra da jeg hørte først henne på en video og videre gjennom studio-arbeidet vårt, men da hun for en stund siden kom til Nashville for en regulær konsert, sjokkerte hun meg med hvor bra hun var. Hun griper sitt «moment» nå, verden åpner seg for henne.

Mens vi prater, sitter vi med CD-versjoner av de fleste av utgivelsene som har kommet på «Easy Eye Sound» mellom oss, som en kortstokk. Ved siden av Yolas Walk through Fire; Dee Whites Southern Gentleman, Shannon Shaws Shannon in Nashville, Robert Finleys Goin´ Platinum!, Leo Bud Welch´ The Angels in Heaven done signed my Name og The Gibson

Brothers´  Mockingbird.

- Vi endte opp med å kalle Dee for «Boy Orbison» da vi laget plata hans, ler, Auerbach, - Dee kom til oss som 19-åring og vi ba ham synge oss en sang, og med stor selvsikkert gjorde han det og blåste oss over ende. Stemmen hans var bare så «ren», «pure».

Jeg har flere plater med bluegrass-artistene The Gibson Brothers i samlingen min, men var likevel ikke forberedt på musikken som er å høre på samarbeidet deres med Auerbach på Mockingbird. Der de sammen har skapt en countrysoul-plate som får deg til å tenke på Gram Parsons Grievous Angel. En konfekteske av fantastiske harmonier og brilliant spilling.

- The Gibson Brothers vant alle mulige priser i bluegrassverdenen, de nådde taket i den delen av musikken, men de vokste opp på en gård og lyttet til Merle Haggard og Eagles. Det er ingenting som harmonier sunget av familie.

Auerbach kan fortelle at han har spilt inn i hvert fall fire-fem nye plater som skal ut på «Easy Eye Sound» i løpet av året, selv om han er opptatt med The Black Keys.

- En gammel countrysanger, en 22-åring fra Birmingham, Alabama som er like overlegen både som sanger og gitarist, en soulsanger som har gjort et gospelalbum og et bluesalbum. Veldig forskjellige, men gjort med «Easy Eye»-teamet.

Dee White - Foto: Tom Skjeklesæther