Norges nye Dylan
Skjermbilde 2022-05-24 kl. 14.15.32.png
Tidal.png

Om du ikke hører med blant de som fikk med deg Dylan LeBlanc (nå 31) da han debuterte, som nittenåring, med det svært bemerkelsesverdige albumet «Pauper´s Field» i 2010, kan du bruke LeBlancs nydelige tolkning av John Hartfords definitive ever-green, «Gentle on my mind», som springbrett til sangeren/låtskriveren fra Shreveport, Louisiana. 

            Denne skribent insisterer på å bli notert for at Dylan LeBlancs «Gentle on my Mind», først en hit for Glen Campbell i 1967, er den beste versjonen i sangens 55 år lange historie, foran Campbell og tolkningene til Aretha Franklin og både Frank Sinatra og Dean Martin.

            LeBlancs versjon ledsages av en flott video og er å finne på minialbumet «pastimes», som også inneholder hans utgaver av sanger av Rolling Stones, Neil Young, JJ Cale, Bob Dylan og Led Zeppelin.

            I fjor sommer dukket Dylan LeBlanc opp i Halden og spilte på micro-festivalen «The Never-ending Mind-expanding Coconut Experience», arrangert av Halden-bandet The Salmon Smokers og undertegnede.

            Etter et intenst solosett, kom LeBlanc senere tilbake på scenen sammen med The Smokers og amerikaneren Luke Elliot og gjorde en episk versjon av Dylans «Blind Willie McTell», sangen han også tolker på «pastimes».

            Dagen etter «Coconut» fant LeBlanc veien til multiinstrumentalist/ produsent Freddy Holms «Kleiva studio» for innspillinger, vinteren 2022 har han vært tilbake to ganger og jobbet på materiale ment for hans femte studioalbum.

Det fjerde, «Renegade», fra 2019, ble spilt inn i «RCA studio A» i Nashville under oppsikt av produsent Dave Cobb.

            Årsaken til at Dylan LeBlanc akkurat nå foretrekker «Kleiva studio» fremfor «RCA studio A» er ganske enkelt at han reiser fra Lillesand, ikke fra Shreveport eller Muscle Shoals. I fjor sommer ble Dylan far til det første barnet sitt, ei datter, i sørlandsbyen.

            — Jeg møtte kjæresten min etter en konsert på John Dee i Oslo i 2019, jeg inviterte henne med til Sverige og hun kom også til Amsterdam. Lillesand er også et godt sted å skrive sanger, forteller Dylan, — du kan se havet hele tiden.

            Når vi sitter på kjøkkenet i Holms kombinerte bolig og studio i Halden og prater, blir det raskt klart at Dylan LeBlanc er et oppkomme av drøye historier, stinne av drama, ikke minst om sin egen familiebakgrunn.

            — Jeg er delvis en cajun (fransk-kanadiere som etablerte seg i Louisiana på 1600-tallet), noe jødisk. Foreldrene mine splittet opp da jeg var veldig liten, jeg bodde hos mora mi sammen med to søsken til jeg som tiåring flyttet til faren min. Han bodde i Muscle Shoals og jobbet i Fame studioet som låtskriver og musiker.

— Vi stammer fra Daniel LeBlanc, stamfar til en av de største familiene i Acadia. Han kom opprinnelig fra Frankrike.

Min jødiske bakgrunn gjør også at jeg vet noe om å tilhøre en minoritet.

            Shreveport er en delt by, over halvparten av byen med to hundre tusen innbyggere er svarte. Dylan forteller at han vokste opp med tett tilknytning til den svarte musikken, til R´n´B. Men han har også et anstrengt forhold til fødebyen, han beskriver byen innimellom som et shithole.

            Dylans far, James LeBlanc, har skrevet en rekke hitlåter for amerikanske countryartister de siste tiårene, han er fortsatt bare tidlig i femtiårene. 

— Faren min har hatt de samme rusproblemene som mange i familien min har hatt, men han har vært nykter det siste tiåret. Da jeg flyttet til ham i Muscle Shoals ble jeg nærmest adoptert av familien til Rick Hall (grunnleggeren av Muscle Shoals legendariske Fame studio, som døde i 2018). Rick har vært en stor del av min musikalske utvikling.

            Dylan forteller også at han har musikalsk oppdragelse fra besteforeldrene sine, bestemora hadde et sterkt forhold til musikk. Hun hadde en gammeldags platespiller, en slik som foldet seg ut fra et kabinett, som spilte plater på både 78, 45 og 33 1/3.

— Bestefaren min var opptatt av sangere/ låtskrivere som John Prine og Neil Young, bestemora mi elsket svart musikk. Ho hatet Bob Dylan, hahaha..

            Da Dylan var 14 flyttet han tilbake til Shreveport og dannet bandet Jimmy Sad Eyes.

— Jeg var 16 år da jeg igjen flyttet hjemmefra, via St. Louis til New Orleans. Jeg bodde i et squat house (okkupert bygning), etter orkanen Katrina. Det var fritt, men du måtte passe på hele tida for ikke å bli frastjålet det du eide, gitaren..En fin tid og et fint sted å være fattig. Det var mange hoboer som hadde funnet veien til New Orleans i 2008-2009. Jeg livnærte meg av å spille på gata og jeg hadde en bil!

            I 2010 var Dylan tilbake i Muscle Shoals. Da hadde hans gode venn, Ben Tanner (keyboards, Alabama Shakes), tatt over posisjonen som sjefs-tekniker i Fame studioet og således er mesteparten av debutalbumet spilt inn i Fame med Tanner bak miksebordet.

            Da «Pauper´s field» ble sluppet til betydelig oppmerksomhet på det überhippe selskapet Rough Trade i 2010, var det mange som merket seg at debutanten allerede hadde lykkes med å få med seg Emmylou Harris i studioet, på sangen «If the creek don´t rise».

— På det tidspunktet hadde jeg Monty Hitchcock som manager. Han var også Emmylous manager. Monty hadde sendt sangen til Emmylou. Til slutt ringer telefonen og det er Emmylou som forteller Monty at Neil Young er i byen og skal spille Ryman Auditorium (originale Grand Ole Opry).Og at han «bare» har øl..

            Slik Dylan forteller det, blir trade-off´en mellom Monty Hitchcock og Emmylou at Monty hjelper Neil med å skaffe noe jazz-tobakk og at Emmylou  synger på plata til Dylan.

Det er mulig at Dylan underspiller sin egen betydning her, Emmylou har rykte på seg for å følge godt med på nye spennende låtskrivere.

            De fem plateutgivelsene til Dylan LeBlanc har i lange perioder ført ham ut på veien sammen med noen av americana-musikkens viktigste artister, som veteraner som Lucinda Williams og Calexico. Han har stått på samme scene som Bruce Springsteen, Drive by Truckers, First Aid Kit og selvfølgelig Alabama Shakes. Han har spilt Willie Nelsons «Luck reunion» på Willies gård utenfor Austin, Texas tre ganger.

            Hans tredje album, kanskje hans aller beste, «Cautionary Tale», kom på selskapet som eies av Ben Tanner og Jon Paul White, tidligere The Civil Wars.

Nå er Dylan knyttet til ATO Records, USAs største uavhengige selskap, grunnlagt av Dave Matthews i 2000 og han sikter seg inn på et nytt album i 2023.