Dee White - Southern Gentleman (Easy Eye Sound/Warner)

Dee White er tjue år gammel og fra Slapout, Alabama. Før dette året er omme kommer mange til å nynne på sanger fra debutplata hans, presist titulert Southern Gentleman. De ti sangene er virkelig «gentle» og samtlige helt uimotståelige.

 

Du vil forstå hvor det bærer hen umiddelbart, når åpneren «Wherever you go» finner en tilbakeholden funky groove, en slags soft JJ Cale, før Dee Whites stemme entrer det utsøkte lydbildet etter ti sekunder og tar av i et refreng, «If you wanna take me down  the road to Dixieland, we´ll take off all our clothes and swim across the Rio Grand», en kjærlighetserklæring levert av en som helt naturlig løfter stemmen til en «Orbison».

Historien om Dee White starter da han i 2016 hjelper faren sin å levere et møbel til en pensjonist hjemme i Slapout. Møbelkjøperen har en mengde platetroféer hengende på veggen og medgir at han har jobbet i musikkbransjen. Syttenåringen har bare sunget i uformelle sammenhenger, men Harold Shedd (nå 87, plateselskapssjef og produsent for Alabama, Reba McEntire, Shania Twain) forstår at White har «det» og begynner å hjelpe ham frem.

Et grep er en telefon til produsent og musiker David «Fergie» Ferguson, som startet sin karriere som tekniker for legendariske Cowboy Jack Clement og har jobbet med Townes van Zandt, U2, Johnny Cash´ American recordings og i nyere tid med Sturgill Simpson og Tyler Childers. I dag driver han studio sammen med John Prine og henger i social-club´en «Easy Eye Sound», der Black Keys Dan Auerbach stadig tryller frem nye plater. I forrige måned, Yolas Walk through Fire.

Fergusson og Auerbach har her benyttet seg av tjenestene til et stort antall Easy Eye-klubbmedlemmer, jeg napper her ut trommeslageren Kenny Malone, med fra tidlig 70-tall, den mest musikalske trommisen jeg har opplevd, hengende i lufta over trommene mens han delte ut perfekte slag, for å skape et moderne countrypolitan-sound. Som også trekker veksler på platene til 70-tallets såkalte soft-rock-artister som Jesse Winchester, Jonathan Edwards og Dan Fogelberg, ekko av alle tre er å høre i stemmen til Dee White.

Dee White synger om småbyliv, vennskap og kjærlighet med en fin poetisk nerve og innimellom får han vokal harmonihjelp av Alison Krauss til å understreke essensen i refrengene. Han har skrevet noen av sangene sammen med Auerbach, Fergusson og deres team, bl.a. Joe Allen og Bobby Wood. Google disse og forsvinn ned i dypet av populærmusikk-historien.

På nydelige (ja, nettopp, nydelige) «Road that goes both ways» synger han duett med den svært gode, nye countrysangerinnen Ashley McBryde (sjekk hennes Girl going Nowhere fra i fjor). Da har du allerede kunnet glede deg over den uimotståelige pop-konfekt-smaken av «Rose of Alabam», «Buckets of Bolts», «Crazy Man» og smektende (ja, nettopp, smektende) «Tell the world I do». Og du kan se frem til avsluttende «Under your skin», intet mindre enn tattoo-romantikk.

Det er nå tydelig at de tre rockerne Jack White, Dave Cobb og Dan Auerbach har gjort Nashville til en trykk-koker for ung musikalsk kreativitet med sine respektive studioer og artistkarriere-orienterte plateselskap. Dee White seiler elegant inn på denne oppsiktsvekkende renessansen.