Dawn Landes - Meet me at the River (Yep Roc records)

Mens vi tikker mot slutten av 2018 kan man starte tørrtreningen for den årlige øvelsen, årets beste utgivelser. Der er jeg helt sikker på at 37 år gamle Dawn Landes vil gjøre seg sterkt gjeldende, kanskje synge seg helt til topps med sitt femte album, «Meet me at the River», produsert av musikkgiganten Fred Foster (87!).

Jeg har holdt et lite øye på utgivelsene til Landes fra starten med «Dawn´s Music» i 2005. Det har alltid vært noe der, men jeg har ikke helt lykkes med å ta det helt inn, en interessant miks av folk, indie og en touch country. Landes forrige album, «Bluebird», fikk «Folk/ singer songwriter album of the year 2015»-prisen av Independent Music Awards.

Landes er opprinnelig fra Louisville, Kentucky men har hatt Brooklyn, New York som base i mange år. Der har hun, ved siden av en svært variert musiker-karriere, også vært med å grunnlegge et studio hvor hun er både produsent og lydingeniør.

En liten oppramsing av hennes samarbeidspartnere er talende for hva hun har stått for; som musiker har hun spilt i Hem og Sufjan Stevens band, hun har laget musikk sammen med folk fra TV on the Radio og Nada Surf og turnert med Ray La Montagne, Feist, Andrew Bird og Midlake. For tre år siden var hun gjest med Bryan Ferry på en USA-turné.

Men «Meet me at the River» er noe annet, et stramt gjennomført country-album, både moderne og tidløst i sin gjennomføring. Laget sammen med noen av Nashvilles absolutte studio-ringrever; trommeslager Eddie Bayers, gitarist Steve Gibson, pianist Bobby Woods, fiolinist Larry Franklin, munnspiller Charlie McCoy og pedal steel-gitarist Russ Pahl.

At det låter akkurat som det gjør skyldes definitivt produsent Fred Foster, en av Nashvilles sertifiserte legender, som egentlig pensjonerte seg for ti år siden etter å ha produsert «Last of the Breed» for Willie Nelson, Merle Haggard & Ray Price.

Foster er innvalgt i Country Music Hall of Fame, prøvde å signere Elvis som A&R-mann for Mercury i 1955, startet Monument Records i 1958, produserte og ga ut platene under Roy Orbisons gullalder på tidlig 60-tall og Dolly Partons første og jobbet med en rekke låtskrivere på sitt forlag Combine Music, deriblant Kris Kristofferson og Tony Joe White. Foster skrev «Me & Bobby McGee» sammen med Kristofferson. Det alene nok.

Han hørte Dawn Landes spesielle talent, både som formidabel sanger og glimrende låtskriver, og gikk med på å parkere pensjonstilværelsen. 

Landes har navnet sitt på ti av sangene her, to er skrevet av Jimmie Driftwood, mest kjent for «The battle of New Orleans» og «Tennessee stud» (gjort av Johnny Cash).

Landes gjør storverk av hans stadig betimelige «What is the color of the soul of a man».

Landes forstår det unike i country-låtskriver-faget, blant annet tvetydighet pakket inn i humor, overlegent demonstrert med «Why they name whiskey after men», med refrenget «I bet that´s why they name whiskey after men/ It comes on strong and keeps you warm before it starts to do you in/ And in spite of the pain you go back again».

Men før vi kommer til den, tittelkuttet som jeg hører som en av årets flotteste sanger/ melodier med et uimotståelig gyng «»..I saw California sink a thousand silver moons, what´d you see? ..» og like sterke, litt tøffere «Traveling», «..When I left New York this morning/ I didn´t really have a plan/ Loretta on the radio, no real place to go/ Just a suitcase in my hand..».    

Avslutningsvis en dans med en av Fosters gamle kamerater, Bobby Bare (bare 83),

«I don´t dance» er skrevet av Landes og Foster sammen.