DAVID RITCHARD - En rød svensk cowboy

Jeg må innrømme det, jeg har kort lunte når folk skal gjøre seg morsomme på countrymusikkens vegne.

Det er riktignok blitt en sjeldnere foreteelse det siste tiåret, men man skal ikke så langt tilbake i Spellemannprisens historie for at countrymusikksjangeren var sendingens faste komiske innslag der programlederne kunne gjøre seg festlige ved å kle seg ut med lustig cowboyhatt eller på annet krampaktig vis forsterke fordommene mot sjangeren.

Da NRK TV for bare tre år siden valgte å vie sendetid til en countrykonsert, noe som knapt har skjedd på 25 år,  viste de en konsert med det absolutt umorsomme fake-bandet Charlie Rackstead & The Sticklesbergen Ramblers som frontes av NRKs egen programleder Rune Nilson.

Der sticken er å late som om norske pop og rockhits egentlig er amerikanske countrysanger. Nesten så en ler seg ihjel.

Da jeg i midten av juni var på den utmerkede festivalen Stockholm Americana ble jeg overtalt til å få med meg en konsert med Stockholms-sangeren David Ritschard, som skulle feire utgivelsen av sitt debutalbum, «Brobrännaren». Ritschard hadde blippet innom radaren min da han i 2016 ga ut EPen «Simmar för livet» med sitt band med det morsomme navnet Krokodiltårarna. Jeg hadde ikke hørt spesielt godt etter den gang.

Men jeg kunne slå fast at interessen for Ritschards konsert var stor, et par hundre personer  klemte seg inn i et rom som hadde vært fullt med halvparten. Siden 2016 hadde David Ritschard pådratt seg en syltynn bart og han entret scenen ikledd cowboyhatt på snei, hvit skjorte og slips og burgunder Adidas treningsdress. Oh, yeah!

Men før jeg rakk noe særlig mer enn å tenke «Å nei, ikke nok en lustigkurre», hadde David Ritschard snudd opp ned på fordommene mine. Ikke bare låt bandet, fortsatt Krokodiltårarna, premium klassisk country, David kunne synge, han hadde noe på hjertet og han var både smart, velformulert, troverdig og genuint morsom. Ikke med tunga plantet i kjaken.

Helt til å begynne med følte jeg meg hensatt til barndommen på sekstitallet, da svenske sanger som Anna-Lena Löfgrens «Lyckliga gatan» og Per Myrbergs «Trettifyran» gikk på heavy rotation på den svenske melodi-radioen som vi i Halden kunne lyse opp det musikalsk mørket NRK dikterte oss, med.

Men Ritschards ristet raskt av seg det potensielle nostalgistemplet med et knippe country og countryrocksanger som elegant gjorde tidsaspektet irrelevant.

Det var rett og slett så bra at jeg etter konserten måtte invitere David Ritschard og co til å være med på vår avduking av en historisk markør på gården Gribsrød, der americana-festivalen Down on the Farm fant sted mellom 1988 og 2011.

Sommeren gjennom har «Brobrännaren» vært Terrassens mest spilte plate, sanger som «När jag ser en bro», «Rød», «Hammarbyhöjden revisited», «Fånga gårdagen», «Som en Hank Williams refräng» og «Inte här (när jag är här)» har festet seg, godt.

Den siste er den beste sangen jeg har hørt på svært mange år om vanlige arbeideres arbeidsdag, alle som jobber i service-næringen for luselønn, der refrenget altså sier sannheten; «ikke her (når jeg er her)» . En sang som burde være A1 på Klassekampens Jukebox.

- Mine arbeidskolleger på Vinmonopolet, Systemet, her på Folkungagatan på Södermalm ga meg tommelen opp da jeg sa jeg skulle bruke lunch-pausen til å bli intervjuet av norske Klassekampen, forteller  Ritschards, - jeg liker meg svært godt på denne jobben, det er fine kolleger og jeg kan jobbe med noe som interesserer meg, vin. (David er leder for hvitvins-avdelingen). Jeg har vært her i fire år nå. Men det er en jobb som ikke alltid er lett å gjøre samtidig med satsing på musikken.

For David Ritschard er medlem i to andre band også, bluegrass-emsemblet Spinning Jennies som har holdt det gående i ti år (med fire plater på CVen) og The Green Line Travelers. De siste spiller, og ser ut som, et klassisk honkytonkband.

- The Green Line Travelers har engelskspråklig repertoire og vi har spilt i USA, på Ameripolitan-festivalen, uten at jeg snakker engelsk spesielt godt, avslører David, - det gir mye mer mening å synge på morsmålet. I GLT er jeg bare en song and dance-man.

 

David trekker fram George Jones og Hank Williams, samt bluegrassgigantene Foggy Mountain Boys (Lester Flatt og Earl Scruggs) når det gjelder historiske forbilder, mens han nevner Daniel Romano og hans countryplater som mer kontemporær innflytelse.

Med i alle Davids band er forloveden, Agnes Odén, som spiller fele med stor autoritet.

- Agnes har folkemusikkbakgrunn, vi har vært sammen lenge. Hun er min klippe, vi skal gifte oss til våren!

David Ritschard har spilt i Norge ved et par anledninger, han nevner en minneverdig besøk på Oslos Teddys bar, der han antakelig passet perfekt inn blant respateks-bordene.

På honky-tonk-scenen inne på låven på Gribsrød gård en dryppende Texas-varm lørdag i slutten av juli plasserer David Ritschard och Krokodiltårarna det musikalske skapet.

På rekordtid eier bandet scena der størrelser innen sjangeren som BR5-49, The Derailers og Commander Codys´ Bill Kirchen har stått før ham. For anledningen har han på seg en mørk dress (- Denne spillingen var så alvorlig at det krevde det).

Et stykke ut i konserten trekker han en overraskelse opp av hatten.

Sangen «Oslo» av Fred Åkerström (1937-1985), der den svenske trubaduren postitivt sammenligner Oslo med sin barndoms Stockholm, men legger til «..men klart det finns taskigt folk i Oslo/ dom tjänar pengar på vad andra gör».

- Det går ikke å holde politikken utenfor, konkluderer David Ritschard.

Denne sommeren er det svenske kritikere som mener at «Brobrännaren» er årets svenske album og sammenligner Ritschard med Ola Magnell, Björn Afzelius og Stefan Sundtröm. 

David Ritschard på Gribsrød juli 2019

Foto: Tom Skjeklesæther

David Ritschard på Stockholm Americana

Foto: Tom Skjeklesæther