Darling West:

We’ll never know unless we try 

Frem til 1970-tallet var «Easy listening» et eget format, både på plater og radio, som hadde som ambisjon å gi deg godfølelsen, få deg til å slappe av, kanskje se på verden med litt rosenrødere briller en hva den strengt tatt påkrevde. Strykerarrangementer ingen hindring. 

            Når jeg hører på musikken til norske Darling West, nå redusert til en duo bestående av ekteparet Mari og Tor Egil Kreken, slås jeg av hvor lett, easy, det er å lytte til deres stadig mer velklingende og ekspansive variant av det evig utvidende musikalske teltet, americana. 

Ikke dermed sagt at Darling Wests musikk blir å høre i en heis eller i en parfymebutikk i nærheten av deg med det første. 

            Darling West fikk Spellemannprisen i countryklassen allerede i 2016, for sitt andre album, Vinyl and a Heartache,en tittel som kanskje kunne sies å sette opp parametrene for tilværelsen for en hip ung voksen i det andre årtiendet i det nye tusenåret i velbergede Norge. Musikken deres var da fortsatt forankret i en form for bluegrass. 

            Oppfølgeren, While I was asleep (2018) utvidet paletten i betydelig grad, en foredlet variant av california-rock med ekko av Asylum records-artistene som dominerte 1970-tallet, Jackson Browne etc.  En av den nye norske americana-bølgas fineste plater så langt. 

            While I was asleep var produsert av The Krekens themselves, denne gangen har Kåre Chr. Westrheim, som også bidro som musiker på den forrige plata, tatt steget frem som produsent. Hvilket er det vi først og fremst kjenner ham som, med arbeid for bl.a. Marit Larsen og Highasakite. 

            Westrheim har definitivt ikke helt noe grus i maskineriet, lydbildet her er finpolert som en Tesla i butikken. Musikk du kan speile deg i. 

            Mari Kreken har det jeg ikke nøler med å karakterisere som er perfekt stemme for denne musikken, at amerikanere og engelskmenn (Darling West spilte på Americana UK for halvannen uke siden) omfavner musikken er lett å forstå.

            We´ll never know unless we try inneholder da også et knippe sanger som høres ut som om de uten videre kunne komme flytende ut fra en bilradio mellom moderne videreførere av arven fra Fleetwood Mac, Linda Ronstadt og Boz Scaggs, som Lana del Ray og Haim. 

            «Make it last», «Can´t help it», «River», «True Friends» og «Hold on» blander sammen Darling Wests akustiske fundament med allehånde strengeinstrumenter og produsent Westrheims keyboards til et sound som lander dem veldig her og nå. 

            Med den riktige plasseringen på et film eller TV-serie-soundtrack kan Darling West plutselig flyttes opp flere klasser i den festivalstinne amerikanske musikkvirkeligheten. 

             Jeg liker aller best platas to ytterligheter, den funky groovende og storslåtte «River» og nydelige, lavmælte «Home». 

På sistnevte hører vi også pedal steel gitaren til avtroppende bandmedlem Kjetil Stensnæs, et av hans to bidrag til plata. Den passer perfekt til den melankolske teksten; «The way I skiped town well, it suits me/ You loved too little, I guess I loved too much/ Quite unfortunate for the both of us».