En kirke uten vegger

Gospel i følge Daniel Lanois
Skjermbilde 2021-04-09 kl. 15.11.51.png

Det var en tid i rockverdenen da det ble brukt mye tid på å spekulere på hvem verdenstjerne den kanadiske produsenten/ musikeren/ låtskriveren Daniel Lanois skulle stille sine åpenbart gullforgylte ører til rådighet for.

            Det går an å mene at Lanois´ posisjon som produsent for gigantene startet med U2s Unforgettable Fire (sammen med Brian Eno) i 1984 og strakk seg fram til samme bands All that you can leave behind i 2000. Mellom det, salgsmessige blockbustere som The Joshua Tree (87) og Achtung Baby (91). I samme periode; Peter Gabriels So (86), Us (92) og Bob Dylans Oh Mercy (89) og det som ansees som et av Dylans to-tre karrierealbum, Time out of Mind (97).

            Spredd ut i samme 15-års strekk, oppsiktsvekkende album med Robbie Robertson, The Neville Brothers, Emmylou Harris og Willie Nelson.

            Men da jeg når Daniel Lanois på telefon hjemme i Toronto, Kanada, i midten av mars, er det ikke for å uteske ham på om han har planer om å sette seg bak miksepulten igjen for å pusse på sangene til noen som verden likevel lytter mye til.

Denne gangen handler det om det faktum at Lanois alltid har vært en skapende musiker som både har hatt egne ting på hjertet og jevnt og trutt har laget plater som neppe kan beskyldes for å ha hatt stadion-territoriale ambisjoner.

            — Jeg har alltid likt å spille i band, og Daniel Lanois & Heavy Sun teller også gitarist/ vokalist Rocco DeLuca, organist/ vokalist Johnny Shepherd og bassist/ vokalist Jim Wilson. Med denne plata, Heavy Sun, føler jeg at jeg strekker meg helt tilbake til musikken jeg startet med på 1970-tallet, samtidig som den inneholder elementer som klart peker fremover. Heavy Sun er den første plata i en ny serie, «Maker Series», som vil strekke seg fire år fremover. Jeg jobber blant annet med en piano-basert plate.

           

Alle med en smule kjennskap til Daniel Lanois virksomhet forstår at multiinstrumentalisten ikke slår seg til ro med bare å lage trygg nostalgi. At det er noe i musikken som avslører at dette ikke egentlig er funnet i en bruktvinylbutikk med slitt cover.

           

          — Men det er et faktum at jeg vokste opp med gospelmusikk, virkelig tett innpå meg. Studioet som broren min (Bob Lanois) og jeg hadde i kjelleren i huset til mora mi, hadde en avtale med en kristen organisasjon som drev med å lage turnéer for gospel-grupper fra hele verden, i Kanada. En del av pakka deres innebar to dager i studioet vårt for å spille inn et album. På denne måten lærte jeg meg mye om harmonisang, og hvilket fantastisk instrument et ordentlig Hammond-orgel er.

            Heavy Sun er badet i det som enkelt kan kalles en flom, en foss, malstrømmer av orgel.

— Det er Johnny Shepherd som er orgelmaestroen, han spiller orgel til daglig i Zion Baptist-kirken i Shreveport, Louisiana. Da vi spilte inn mesteparten av albumet i mitt studio i Los Angeles, lyktes jeg med å overtale Johnny til å forlate kirken for en stund.

— Jeg lokket med hele tre Hammond-orgel, to av dem i selve studioet og ett i en nærliggende klubb der vi spilte en gang i uka mens vi holdt på med innspillingene. På den måten fikk vi testet materialet fortløpende.

— Jeg er i utgangspunktet ikke en religiøs person i kristen forstand, avklarer Lanois, men det er noe ved denne musikken, a ta noen til kirken, take someone to church, som appellerer så sterkt til meg. Jeg måtte overtale Johnny til at man kan ha «kirke» uten at det er noen kirkevegger rundt deg også. I mange tilfeller her startet disse sangene bare med Johnny ved orgelet, så en enkel gammaldags rytmeboks og så kommer sangerne inn. Alle fire av oss.

            Det er bare å sjekke ut åpningskuttet på albumet, «Please, don´t try», der Johnny Shepherd ikke bare lar tangentene få åpne seg mot himmelen, men også synger gospel førstestemme med en innlevelse som burde gi mange ten-sing kor eksistensielle utfordringer. Wow!

            Zion-kirken der Shehard er å høre til daglig er også sentral i dokumentarfilmen Here is what is, som kom i 2007 i tilknytning til Lanois femte soloalbum med samme navn.

Kirken har faren til de to trommeslagende brødrene Brian og Brady Blade som prest.

— Som franskkanadier, fra Quebeck, har jeg en spesial tilknytning til Louisiana, forteller Lanois,— det er bakgrunnen for at det første albumet mitt heter Acadie.

            Acadie var plata som gjorde at ikke minst nordmenn fikk forståelsen for at Lanois ikke bare var en fyr som holdt seg i kontrollrommet. Acadie ble en kulthit i Norge og undertegnede må konstantere at fascinasjonen for plata ikke har avtatt.

Den inneholder et knippe eviggrønne sanger som «Still water», nettopp «The Maker», «O Marie», «Fisherman´s Daughter» og «Under a storm sky» og har aldri har vært ute av spillebunken min på disse drøye tretti årene.

            Jeg spør Lanois om han husker første gangen han kom til Norge?

Jeg intervjuet ham for BEAT og på hotellrommet der intervjuet fant sted, dro han frem gitaren og spilte en sang som ikke var å høre på den første plata, den gang kalte han den «Blackhawk and a white wing dove». 

Jeg hadde opptaket av sangen i sin helhet på den lille intervju-opptakeren min, og vurderte en stund å sjekke om tillatelse til å spille den inn da jeg var involvert i innspillingen av Somebody´s Darlings debutalbum i 1992.

            Det ble det ikke noe av, tre år senere dukket sangen endelig opp som et stand-out kutt på Emmylou Harris Lanois-produserte karriere-album Wrecking Ball. Da under den forkortede tittelen «Blackhawk».

            — Oh, vi har kjent hverandre så lenge, svarer Lanois, da jeg minner ham på at den eksklusive fremføring i Oslo. Med det begynner han å spille den uimotståelige melodien til «Blackhawk» på det som høres ut som et lite elektronisk piano han må ha hatt en håndstrekning unna. Han spiller hele melodien som gjennom den transatlantiske telefonforbindelsen pådrar seg et helt utenomjordisk sus av statiske overtoner og som treffer meg som en følelsesmessig torpedo der jeg sitter underernært på levende musikkopplevelser. Denne gangen blir jeg så overrasket at jeg selvfølgelig ikke rekker å gjøre noe opptak.

— Der ga du meg noe å tenke på, melder Lanois når fremføringen fader inn i telefonselskapets mørkeste avkroker, — kanskje jeg skal gjøre den på pianoplata mi. Jeg liker arbeiderklasseaspektet ved teksten, spesielt setningen «Raisin´ kids from raisin´ hell.» Hehehe!!

            Heavy Suns elleve sanger faller på forskjellig vis inn i kategorien «oppløftende». De kan ha akkurat den kraften som mange av oss leter etter, trenger mens pandemiens kjipe utslag vedvarer.

— Målet er å være en positiv kraft med disse sangene, at det kan finnes glede, kanskje lykke også og at vi må fortsette å danse, å synge og tro at det finnes kjærlighet, prediker Lanois.

            En av sangene på plata har tittelen «Tree of Tule», levert med en touch av reggae.

— Jeg snublet over dette treet, som er over tusen år, på en kjøretur.  Et slikt tre som gjenføder seg selv ved at grenene vokser ned i jorda. Det befinner seg i en liten landsby utenfor Oaxaca i Mexico, som heter Tule. Folka i området mediterer eller ber under treet. Det bekreftet for meg at du ikke trenger en storslagen katedral med høyt tak for å nå fram til Gud, en gud.