Ken Burns plasserer countryskapet

Det henger en replika av maleren Thomas Hart Bentons (1889-1975) storslåtte maleri, «The Sources of Country Music», i stua mi. Originalen befinner seg prominent plassert i «Country Hall of Fame» i Nashville og måler i underkant av tre ganger to meter.

Bestillingsverket var det siste fra Bentons pensel, dramatisk rakk han ikke å signere, men døde av et hjerteinfarkt akkurat da han skulle sette sitt navn på bildet, 85 år gammel. 

            Benton tilhørte «regionalistene» i det forrige århundrets amerikanske kunsthistorie, de som var i opposisjon til kunstner-etablissementene på kystene, og han var nærmest en billedkunstens Woody Guthrie med sine særpregede og poetiske fremstillinger av amerikansk arbeiderklasse. 

            Dokumentarfilmskaperen Ken Burns inkluderer Bentons maleri i begynnelsen av sin nye episke dokumentarserie «Country Music», tilgjengelig for strømming på NRK. Ikke overraskende, Ken Burns laget en egen dokumentar om Thomas Hart Benton allerede i 1988. «Country Music» er definitivt den dokumentarfilmatiske versjonen av Bentons maleri, der countrymusikkens mangfoldige kilder trekkes sammen til et en stor mosaikk. 

            «Country Music» er et slik dypdykk i folkemusikken som fikk sin spede start for rundt hundre år siden i USA, på begynnelsen av 1920-tallet, som Ken Burns er kjent for. For bare et par år siden sendte NRK Burns forrige storserie, «The Vietman War», i 2001 laget han en tilsvarende serie om et annet originalt amerikansk musikkuttrykk, «Jazz». 

Burns bruker seksten timer på sin country-fortelling, i utgangspunktet delt på åtte totimers programmer. (Det kan virke som NRK har en annen versjon, med ni programmer).

            Jeg skal innrømme at jeg ikke hadde tålmodighet til å vente på hvorvidt NRK ville sende serien eller ikke. I likhet med hva jeg har gjort med mange av Ken Burns tidligere filmer og serier, så ble den kjøpt inn på DVD fra USA. 

Informasjonsmengden og detaljnivået er av et slikt kaliber at serien med hell kan sees mer enn en gang for den som virkelig er interessert. 

            «Country Music» har gjennomgående fått god mottakelse, at det også dukker opp innsigelser er standard for Burns serier og filmer. Gjennomslaget hans er så stort at det rett og slett er uungåelig, flere titalls millioner ser filmene når de er nye og de lever lenge på non-profitt-kanalen PBS (Public Broadcast Service) og på fysiske formater.  

            Ken Burns ble født i Brooklyn, New York i 1953. Han fikk sitt første 8 mm kamera da han var 17 og gikk straks i gang med å lage en dokumentar om en fabrikk i det som da var hjembyen, Ann Arbour, Michigan.

            I 1975 fikk han en «Bachelor of Arts» innen filmstudier. Året etter dannet han «Florentine Films» sammen med noen medstudenter, godt over førti år senere er det fortsatt «Florentine Films» som er Burns produksjonsselskap. 

            Ken Burns laget sin første større dokumentarfilm, «Brooklyn Bridge», i 1981, bygget på en bok av en av USAs fremste historikere, David McCulloghs «The Great Bridge». Deretter har det fulgt over tretti filmer o storserier.

            Burns kaller den første episoden av «Country Music» for «The Rub», som rett og slett er en beskrivelse av friksjonen mellom hvit og svart folkemusikk på begynnelsen av 1900-tallet, tydeliggjort med den europeiske fela, den afrikanske banjoen. 

Burns bruker tid på å understreke hvor viktig den svarte innflytelsen var på den tidlige countrymusikken, da kalt «hillbilly music». Han benytter seg blant annet av Rhiannon Giddens og jazzmusikeren Wynton Marsalis for å målbære dette. 

            Episoden har stort fokus på det som skjedde i Bristol, Tennessee i august 1927, da talentspeideren Ralph Peer oppdaget både The Carter Family og «The Blue Yodeler»/ «The Singing Brakeman», Jimmie Rodgers, med bare noen dagers mellomrom. Kjent som «The Bristol Sessions», senere som «The Big Bang of Country Music».

            Historiene om både The Carter Family og Jimmie Rodgers er så stinne av både musikalsk egenart og personlig drama at det legger lista for gigantene som skal komme, for Hank Williams, Johnny Cash, Bob Wills, Bill Monroe, Patsy Cline, Charlie Pride, Merle Haggard, Loretta Lynn, Dolly Parton, Wille Nelson og Waylon Jennings. 

            Selvfølgelig har Burns tilgang på det som finnes av levende bilder fra de tidlige tiårene, inkludert Hank Williams-film jeg ikke har sett før. Men han benytter seg også nok en gang i stort monn av det som kalles «The Ken Burns effect», ved å zoome inn på og ut av gamle fotografier. Sammen med velvalgt musikk og innsiktsfulle historiske kommentarer og slående og morsomme anekdoter og spissformuleringer fra bl.a Marty Stuart, Dolly Parton, Merle Haggard, Rodney Crowell, Rosanne Cash, Charlie Daniels, Charlie Pride og Hank Williams sønn, Hank jr., og barnebarn, Holly Williams.

            Ken Burns gir prominent plass til de to yngste artistene som bidrar, Rhiannon Giddens og Old Crow Medicine Shows Ketch Secor. Begge formidler dyp innsikt og legger heller ikke noe i mellom når det gjelder denne musikkutviklingens tvilsomme sider. Ofte knyttet opp til rasisme, som bruken av såkalt «blackface», der hvite artister smørte seg inn med skokrem for å harselere med det som ble oppfattet som typisk svart kultur. 

            Historien om behandlingen av den afrikansk-amerikanske munnspilleren DeFord Bailey, sønnesønn av en slave, er spesielt trist. Bailey var en vesentlig artist under oppstarten av radioprogrammet «Grand Ole Opry» på WSM («We shield millions», eid og drevet av et forsikringsselskap i Nashville) og endte som skopusser.  

            Nå i romjula har jeg også storkost meg med den to timer lange konsertfilmen «Country Music Live at the Ryman/ A Concert celebrating the film by Ken Burns».

            Konserten fant sted allerede i mars 2019 i Nashville, Burns selv er vertskap på en av USAs mest historiske scener. «The Ryman» er også kjent som det egentlige «Grand Ole Opry». 

På scenen med country-historisk materiale;  bl.a. Dwight Yoakam, Rosanne Cash, Ketch Secor, Rhiannon Giddens, Vince Gill, Asleep at the Wheel  og Holly Williams. I konsertfilmen fra «The Ryman» forteller Rosanne Cash, Johnnys eldste datter, at hun hadde grått seg gjennom serien da hun så den. 

Det er bare å innrømme at det titt og ofte ble fuktig i øyekroken her også.