Colter Wall- Songs of the Plains (Thirty Tigers)

Når man hører stemmen til kanadieren Colter Wall (bare navnet krever at du har bæretillatelse) tar man seg i tenke at den umulig kan tilhøre en 23-åring som lever her og nå. I smarttelefonens og selfienes tidsalder, mens vi skrur opp termostaten på klodekokeren og venter på at Kristelig Folkeparti skal bestemme seg for om Jesus var mest for å hjelpe folk i nærområdene, der de er, eller bare hjelpe folk sånn rent generelt.

At Colter helt tilfeldigvis hadde blitt ristet ut av et gammelt støvete vinylplatecover som noen hadde løftet opp på et loppemarked og hadde begynt å spille gitar og synge som om de siste femti-seksti årene rett og slett ikke hadde funnet sted.

Colter Wall dukket opp i vårt hjemlige musikk-univers fordi iTromsøs musikkjournalist etc. Egon Holstad hadde hørt hans debut minialbum, «Imaginary Appalachia» og hadde startet en kampanje for, at gun-point, å skaffe den unge mannen et ekstra hjemland.

Som vi vet, det er vanskelig å si nei når Egon (an)befaler.

Men det skal sies, Egon var ikke alene om å synge Colters hyllest, i rask rekkefølge meldte Steve Earle, Rick Rubin og Dave Cobb seg inn i fanklubben.

Det førte til at produsent Cobb inviterte Wall til sitt nyrenoverte og stadig mere historiske RCA studio A i Nashville for å spille inn det selvtitulerte debutalbumet som kom våren 2017.

Siden da har Colter Wall antakelig vært like ofte her i Furet Værbitt som han har vært hjemme i Saskatchewan, et navn det bare er dødskult å si, i Kanada.

På sitt oppfølgeralbum velger den godeste Colter Wall å ta ytterligere steg inn i fortiden, rett og slett hoppe over hele det tvilsomme nittenhundretallet.

Tydeliggjort i sangen «Saskatchewan in 1881» og i tematikken i mange av de andre sangene på et album der stemmen og historiene står så sentralt at den akkompagnerende musikken uvilkårlig kommer ganske langt nede på rulleteksten.

I første runde var det sangere som Johnny Cash, Ramblin´ Jack Elliott og Townes van Zandt som ble brukt til å krysspeile Walls musikk.

Denne gangen er det helt umulig å komme utenom albumet som country & western-sanger og racerbilsjåfør Marty Robbins spilte inn helt på tampen av 1950-tallet, «Gunfighter Ballads and Trail Songs», det med det røde coveret og bilde av Robbins i svart akkurat i det han spinner rundt og trekker, med episke sanger som «Big iron», «Cool water» og «El Paso».

Mesteparten av sangene på «Songs of the Plains» er skrevet av Wall og maler opp den kanadiske prærien da den var befolket av ensomme cowboyer & hestene deres,  bikjer (dogies) og  kvinner bare fantes i fantasien («Thinkin´ on a woman», riktignok litt mer moderne, en trucker-sang).

I åpningssangen, «Plain to see Plainsman» synger Wall «My heart it lies far from the east or west coast» og slår fast at han kan ri langt og fortsatt vite hvor han kommer fra.

Sammen med det virkelig ensomme munnspillet til Mickey Raphael (Wille Nelson-veteran) serverer han originaler og tradsanger som «Tying knott in the devil´s tail» og «Night herding song» (samlet av Folkways-legenden John Lomax på 1940-tallet) og romantiserer Wild Bill Hickok som ble skutt i ryggen i Deadwood, South Daktoa i 1876, 39 år gammel. En gammel mann sammenlignet med Colter Wall.

Colter Walls volumiøse bariton er udiskutabelt slående, men det er laget slike plater som dette som antakelig er hakket vassere rent låtmesig; Michael Martin Murphys «Cowboy songs» (1990) og Tom Russells «Cowboy real» (1991).