Brandy Clark er mester i Nashville låtskriving

Brandy Clark ansees som en av Nashvilles beste og morsomste låtskrivere. Men i motsetning til de fleste av sine låtskriverkolleger, har Clark også en ganske fremgangsrik karriere som artist.


Denne helga slapp hun sitt tredje soloalbum, Your Life is a Record, der hun synger duett med han som oppfattes som sin generasjons skarpeste og mest egenartede låtskriver, Randy Newman.
«Bigger boat» er skrevet av Brandy og Adam Wright, og det er lett å forstå at Newman kom ombord. «Bigger boat» er en overlegen kommentar til det hyperpolaristerte amerikanske samfunnet, en sang som Newman kunne ha skrevet selv, med hans
patenterte kombinasjon av misantropi og beksvart humor. Den slutter slik; «We´re springin´ a leak/ we´re comin´ apart/ We´re on the Titanic/ but we think it’s an ark».

Newmans southern stemme bromler som en Moses i rollen som stand-up-komiker.

- Det var noen folk i plateselskapet som kjente Newman, han sa ja med en gang han hørte sangen og kom inn på selveste «Memorial day» for å gjøre sangpålegget, det var en fornøyelse å jobbe med ham, forteller Clark en ettermiddag i januar på kontorene til Warner Norge. Vel vitende om duetten med Newman er noe som kommer til å legges merke til. Hun er genuint og overbevisende glad for å være tilbake i Norge tre år etter førstebesøket. Hun ser det ikke på noen måte som en selvfølgelighet at folk her har oppfattet hva hun holder på med.


Senere samme ettermiddag skulle Clark til Øvingshotellet på Schous Plass for å trimme sin kvartett foran en Europa-turné.

Den startet med en overlegen opptreden på «Interstate 20», der publikum fikk smaksprøver på kremutvalget av sanger fra 12 Stories (2013), Big Day in a Small Town (2016) og nye Your Life is a Record. Clarks så langt tre studioalbum.

 

Kvartetten hennes var noe uvanlig sett fra Nashville-standard. I stedet for den obligatoriske pedal steel-gitaristen, hadde Clark med seg en cellist på scena. Om noen skulle leve i villfarelsen at Nashville, Musikkbransjen med stor m , ikke vet hva
den holder på med, så var Brandy Clarks konsert på Vulkan et krystallklart bevis for at musiker-kattene i Nashville fortsatt mjauer i amerikansk og internasjonal førstedivisjon. (Full transparens; Norsk Americana Forum, der undertegnede er med, er medarrangør av Interstate). At Brandy også er en forbilledlig tydelig sanger, er med på å gjøre at humoren og menneskeligheten i sanger som «Stripes», «Girl next door», «Pray to Jesus» og «Love can go to hell» oppfattes tydelig av fans som vil noe mer enn å hoie med på en lørdag kveld.


- Vi jobber med å gjenskape soundet som preger Your Life is a Record med bare fem musikere på scenen, forklarer Clark,- jeg tror vi får det til.

Det forholder seg nemlig slik at Clark og produsent Jay Joyce (har produsert for noen av Nashvilles største, inkludert Eric Church) denne gangen har gått for en en annen arrangementsmessig løsning, et overraskende lydbilde fundamentert på bidraget til et klassisk ensemble fra Memphis, elleve strykere og blåsere. Med det blå-hvite navnet Memphis Strings & Horns.


Det startet med at Brandy ville lage en plate som var mer akustisk basert enn forgjengeren. Hun ble overtalt av Joyce til, igjen, å lytte til plater som Dusty Springfields Dusty in Memphis og Bobbie Gentrys Ode to Billie Joe og Delta Sweetie.

 

- Jeg må innrømme at den kommersielle mottakelsen av Big Day in a small Town ikke ble det jeg håpet på. Det var en skuffelse. Men jeg har kommet over det, og nå er jeg mer enn fornøyd med at plateselskapet lar meg få ha denne kreative friheten. Muligheten til å prøve noe annet. Jay overtalte meg til å tenke annerledes på hvordan jeg synger, hvordan
stemmen min oppfattes.

Resultatet har blitt en slags kammer-folk-musikk som løfter Clarks musikk ut av Nashvilles gjengse country-pop sound. Dog uten å viske ut hvor Clark nå har bodd temmelig nøyaktig halve sitt liv, hun flyttet til Nashville i 1998 for å studere på det musikk-
bransje-innrettede Belmont University.

 

Clark og hennes medlåtskrivere fortsetter å file på formuleringene, underholde hverandre og oss med språklige blinkskudd som for eksempel denne fra sangen «Long walk»; «So take a long walk off a real short pier/ Take a cinder block with you as a
souvenir..» En mildt sagt oppfinnsom måte å ønske noen dit peppern gror på. Legger man til at arrangementet på «Long Walk», kraftig aksentuert av Memphis Strings & Horns, gjør den til det mest fengende du kan regne med å høre i 2020, så vet vi at Brandy Clark fortsatt har teften.


Your Life is a Record er pepret med slike super catchy sanger, «Who you thought I was», «Bad car» og «Pawn shop» er ytterligere tre blinkskudd.
- Den første av disse er direkte inspirert av noe jeg hørte John Prine si på scena på Ryman for et par år siden. Det første han sa da han dukket opp var, «Jeg er ikke den dere trodde at jeg var». Det var både så morsomt, mystisk og til ettertanke. Jeg er så glad for at Prine endelig blir satt ordentlig pris på igjen, at unge folk oppdager hvilken fantastisk låtskriver han er (ps: skrevet før John Prine så tragisk døde av corona).

 

For Brandy Clark er det åpenbart at det er selve grunn-prosessen, låtskrivinga som gjør at hun verdsetter det å bo i Nashville så høyt.

-Jeg elsker å være en del av Nashvilles kreative samfunn, det å kunne møtes hver dag hjemme hos noen, i deres eller mitt eget hverdagsrom, for å sette i gang med låtskriving. Noen av disse folka jeg skriver sanger sammen med er også mine beste venner, de er der både på gode og dårlige dager.
- Det er nesten som «blind-dating» ler Clark, - jeg har tendens til å bli «naken» ganske fort.
Jeg har lett for å ta frem mine innerste følelser, overbevisninger, om jeg er sammen med folk jeg stoler på. Visse dager funker det, visse dager ikke. Om vi treffer tonen, stemningen, formuleringene, er det magisk. Da er det ingen som husker hvem som kom opp med hva når vi er ferdige. Det er virkelig et ordentlig kreativt samarbeide.

 

Nashvilles låtskriverbransje er unik, det er en slags videreføring av låtskriverfabrikken Brill Building i New York. Der låtskrivere fra før den andre verdenskrigen, og i de påfølgende tiårene, hadde sine små kontorer og gikk på arbeid hver dag for å skrive sanger til artistene som fremførte dem. Norgesvennen Chip Taylor («Wild thing», Angel of the Morning») var en av dem.

 

I Nashville er bare kontorbygningen byttet ut med private våningshus. Målet er det samme, lage overlegne poplåter som artistene kjemper om å få spille inn først.

 

Brandy Clark var med og traff blink for første gang i 2011, med sangen «Mama´s broken heart», skrevet sammen med Shane McAnally og Kacey Musgraves. Tidlig i 2013 gikk sangen til andre plass på countrylistene med countrystjerna Miranda Lambert.
Omtrent samtidig tok The Band Perry sangen «Better dig two», skrevet sammen med McAnally og Trevor Rosen, helt til førsteplassen. Brandy Clark har navnet sitt på flere titalls sanger spilt inn av andre countrystjerner.

 

- Jeg antar at det er et hundretall profesjonelle låtskrivere i Nashville nå. Altså folk som har publishing-avtaler og som mer eller mindre lever av bare låtskriving. Det tok meg ganske mange år å komme dit at jeg fikk en fast publishing-avtale, seks-sju år etter at jeg flyttet til Nashville. Til å begynne med ga det heller ikke det nok inntekter til å leve av, men jeg husker at jeg tenkte på det som at jeg rundet et viktig hjørne, a major turning point.

 

Det nye albumet har altså fått tittelen Your Life is a Record, som er den først setningen i åpningssangen «I´ll be the sad song», der Clark og co-låtskriverne, Jessie Jo Dillon og Chase McGill, sammenligner livet og stedene livet utspiller seg, med en plate.

 

- Det var Jessie Jo som foreslo at jeg skulle kalle plata det, Your Life is a Record, og jeg ble veldig overrasket over at ingen hadde funnet på akkurat det tidligere. Det er visse plater som betyr bestemte ting i livet mitt, markerer viktige hendelser. Jeg elsker plater, CDer og vinyler. Manageren min opplevde en brann og det var det faktum at hun mistet fem tusen vinylplater som var den store sorgen.


På coveret til Your Life is a Record poserer Brandy foran en jukebox som har dumpet ned midt ute i et landskap som kan minne om mytiske Joshua Tree, der legenden om Gram Parsons oppstod og der U2 et drøyt tiår senere ble fotografert for albumet the
Joshua Tree. Sola går ned over Brandy og jukeboxen. Alt hun trenger å gjøre er å snu seg og trykke på knappene til sangene som utgjør et liv.