Historien om Bobbie Gentry og «Ode to Billie Joe».

Det er mulig at Bobbie Gentry (76), den legendariske sangeren & låtskriveren som for alltid er knyttet til sangen «Ode to Billie Joe», bor på en eiendom omgitt av en mur utenfor Memphis, Tennessee. Men det er vanskelig å vite sikkert.

Sist noen var i stand til å identifisere stedet og ringte på, svarte en stemme, etter en lengre pause, «Det bor ingen her ved det navnet».

Det er helt i tråd med det stadig tiltagende mysteriet som omgir Bobbie Gentry.

Siste observasjon av Gentry i offentligheten, var 29. april 1982, da hun dukket opp på Country Music Awards i Nashville. Så vidt vites uten å opptre.

Da var Roberta Lee Streeter, som Gentry egentlig heter, 40 år gammel. Etter det har hun ikke gitt ut noe musikk, gjort noen konserter eller latt seg intervjue.

Den amerikanske musikkjournalisten Holly George-Warren har kalt Gentry «The JD Sallinger of rock´n´roll», etter forfatteren av romanen «Catcher in the Rye», som gjorde ett intervjue i de siste femti årene av sitt nitti-årige liv.

Det har gått så langt at etterlysninger av Bobbie Gentry har blitt en egen låtsjanger, Jill Sobule har skrevet sangen «Where is Bobbie Gentry?»

I podcast-serien «Cocaine & Rhinestones», som handler om sterke skjebner & drama i country-historien, tar programleder Tyler Mahan Coe (sønn av country-originalen David Allan Coe) grundig for seg mysteriet Bobbie Gentry allerede i seriens fjerde episode.

Forvent at temperaturen rundt Gentrys karriere og «forsvinning» stiger ytterligere litt ut i februar, for da kommer albumet «Bobbie Gentry´s The Delta Sweete Revisited».

Hvor bandet Mercury Rev har fått med seg tolv kvinnelige artister til å tolke Gentrys andre album, «The Delta Sweete», opprinnelig utgitt i 1968.

Gjenutgitt tre år senere under tittelen «Tobacco Road», deretter året etter i England under ytterligere en ny tittel, «Way down south». England var da et av Gentrys beste markeder, hun gjorde egne show på BBC TV.

Forvirret? Vel, for også å bidra til uklarhetene, så kutter «Bobbie Gentry´s The Delta Sweete Revisited» ut sangen «Louisiana Man» og erstatter den med nettopp, uunngåelige «Ode to Billie Joe». Sunget av Lucinda Williams.

Andre bidragsytere på Mercury Revs prosjekt er norske Susanne Sundfør, som synger «Tobacco Road», Norah Jones, Hope Sandoval (Mazzy Star), Vashti Bunyan, Margo Price og Beth Orton.

Susanne Sundfør sier følgende om sin deltakelse på plata: «Sangen og albumet er mørk, mystisk og forskjellig, et sound jeg ikke hadde hørt før. Sørstatsgotikken snakker til meg og mitt mørke, skandinaviske hjerte, og jeg synes Mercury Rev har gjort en fantastisk jobb med holde seg til vibben i originalen, men samtidig lagt til nytt liv og skjønnhet med sin versjon. Jeg er virkelig glad for å være en del av dette albumet.» 

Hovedårsaken til at vi fortsatt er opptatt av Bobbie Gentry i 2019, er at hennes første solo-singel, utgitt 10. juli 1967, «Ode to Billie Joe», ikke slutter å fascinere oss.

I løpet av 4 minutter og 15 sekunder males det opp et fortettet sørstatsmysterium om Billie Joe McAllister og hans kjæreste.

Fortellerstemmen, i førsteperson, beskriver en scene rundt middagsbordet til en bondefamilie i Mississippi. En setning er nok til å etablere settingen:» It was the third of June, another sleepy, dusty Delta day..»

Moren i familien bringer nyheten om at Billie Joe har tatt livet av seg ved å hoppe fra Tallahatchie-brua. En prest har tidligere observert Billie Joe og en person som minner om datteren (og fortelleren) i det de kaster noe ut fra brua.

Hva ble kastet og hvorfor tok Billie Joe livet av seg?

 

Sangen avsluttes slik; « And me, I spend a lot of time pickin' flowers up on Choctaw Ridge. And drop them into the muddy water off the Tallahatchie Bridge.»

Nok stoff til årtier med spekulasjon, og til og med en spillefilm om temaet, «Ode to Billy Joe»  ( fra 1976, skrevet Billy, som visstnok var Gentrys opprinnelige intensjon).

Bare lyden av ordene «Tallahatchie Bridge» er nok til å transporterer lytteren til en mytisk virkelighet som har vært sentral i den amerikanske populærmusikken siden Elvis åpnet døra på midten av 1950-tallet. De amerikanske Sørstatene med en evig, dirrende sommer, der idyll og mørke farer går hånd i hånd.

«Ode to Billie Joe» hadde en pussig start, sangen er skrevet av Gentry og var spilt inn som en akustisk demo. Det var opprinnelig meningen at den bare skulle være B-siden til sangen «Mississippi Delta», som faktisk er åpningskuttet på Gentrys debutalbum, til slutt, selvfølgelig titulert «Ode to Billie Joe».

Men Gentry fikk idéen om å legge på et strykerarrangement, og en av de beste i bransjen, Jimmie Haskell, fikk oppdraget. Han hadde allerede gjort arrangementer for Bobby Darin, Fats Domino og Elvis. Da A&R-folkene på Capitol Records hørte resultatet, snudde de på hælen, og gjorde «Ode to Billie Joe» til A-side. På tross av at den var for lang for datidas radio-formatering og altså bestod av bare akustisk gitar, stryk og stemme.

Men Haskells strykere forsterket følelsen av film, av det underliggende dramaet i historien og det tok sangen bare halvannen måned å nå toppen av de amerikanske hitlistene og å spinne videre ut i verden. Der den over femti år senere fortsatt er en hyppig avspilling på nattradiosendinger med sans for popdrama.

Haskell ble også premiert med en Grammy for innsatsen, og han fikk en hel arrangør-franchise i fanget.

Roberta Lee Streeter ble født i Woodland i Chickasaw County i Mississippi et halvår etter at USA hadde blitt med i andre verdenskrig, sommeren 1942. Foreldrene skilte seg kort tid etterpå, og Roberta vokste opp hos farens foreldre, som var fattige bønder. Bestemora så at barnebarnet var spesielt opptatt av musikk, og byttet bort en av kuene sine mot et piano fra en av naboene!

Da Roberta var tretten år gammel flyttet hun til mora si, som bodde i Arcadia, California. Der hun sang på lokale klubber, noe Roberta snart ble med henne på.

Som vanlig var på denne tida, skaffet Roberta seg et artistnavn. Hun hentet det fra en rollefigur i 1952-filmen «Ruby Gentry», der hovedrollen ble spilt av Jennifer Jones, mot Charlton Heston og Karl Malden. Ruby Gentry var en heltinne Roberta kunne identifisere seg med, en fattig, pen jente som var gift med en rik mann, men som elsket en annen.

«Ode to Billie Joe» kickstartet Bobbie Gentrys artistkarriere, sangen skaffet henne tre Grammys; Beste nye artist (den første countryartisten som fikk denne æren på Grammy-utdelingen), Beste kvinnelige pop-vokal og Beste kontemporære sang. Sangen tilbrakte fire uker på toppen av Billboardlista.

Høsten 1967 kom hun hjem til Chickasaw County, der 30. september ble utropt til «Bobbie Gentry Day», hun mottok nøklene til byen og fem tusen innfant seg for å få et glimt av den lokale jenta som plutselig var superstjerne. Da hun besøkte Tallahatchie Bridge, var det mange som ropte at hun ikke måtte kaste seg utfor.

Bobbie Gentry var usedvanlig godt forberedt på suksessen, hun hadde nemlig startet både sitt eget forlag og sitt eget produksjonsselskap. Drøye ti år før Madonna gjennomførte det samme, tok Bobbie Gentry kontroll over sentrale sider ved sin karriere. Rett og slett en feministisk foregangskvinne. 

Utgangspunktet hennes var også unikt for samtida, i 1967 var det veldig uvanlig at kvinnelige artister skrev sitt eget materiale. Ni av ti sanger på debutalbumet var egne komposisjoner og tekster.

Popverdenen i 1967 spant fort, allerede året etter var Bobbie Gentry klar med oppfølgeralbumet, som nå altså blir gjenstand for en artistisk gjenskaping, «The Delta Sweete».

Av Gentry-kjennere ansett som et vesentlig bedre album enn debuten, men samtidig et album som ikke lyktes med å gjenta de kommersielle fremgangene. Det kom ytterligere to album i 1968, et av dem et duett-album med Glen Campbell.

Bare tre år senere, i 1971, slapp Bobbie Gentry sitt sjuende og siste studioalbum, «Patchwork», nok et underkjent mesterverk. Der alle sangene var skrevet av Gentry og der hun stod for produksjonen selv.

Alle de syv studioplatene, pluss et omfattende album med opptak fra BBC er med i en av fjorårets flotteste antologi-bokser, «The Girl from Chickasaw County».

Toppet av hele 75 tidligere uutgitte innspillinger, som virkelig bidrar til å tydeliggjøre Bobbie Gentrys storhet som artist. 

Ikke minst plasserer disse albumene, og de mange bonussporene, Gentry sentralt blant samtidas mest ambisiøse låtskrivere, storytellere; Jim Ford, John D. Loudermilk («Tobacco Road»), John Hartford («Gentle on my mind»), Paul Simon, Leon Russell, Jimmy Webb og Randy Newman.

Det er kanskje først nå, et halvt århundre etter Gentrys korte platekarriere, bare fire år, at vi tydelig hører hva hun gjorde.  Skapte en kreativ bro mellom ambisiøs låtskriverkunst med feminint perspektiv og mainstream popmusikk.