BENDIK BRÆNNE

- Benedictionary

Bendik Brænne har de siste fem årene blåst seg opp og fram som en svært interessant

artist i den stadig ekspanderende norske americana-floraen.

Han har gitt ut tre soloalbum, alle med titler som understreker at saksofonisten (!)/

sangeren/ låtskriveren er en mann som liker å leke med ord; «How to fake it in America»

(2013), «Do you know who I think I am?» (-14)  og sist, også Country-Spellemannpris-

vinnende «The Last great Country Swindle» (-17).

Der svindelen i tittelen må skyldes at plata i liten grad er et countryalbum. Men et flott

rock/ americana-album.

Ordtriksingen fortsetter med nye «Benedictionary», formodentlig en sammensmeltning av de engelske

ordene «benediction» og «dictionary», med et løft på hatten til Brænnes fornavn.

Selve ordet «benediction» har latinsk opphav og består av «bene» og «dicere», å snakke vel om noen. Ofte brukt i katolske religiøse sammenhenger.

I presseskrivet hevdes at «Benedictionary» er Brænnes «tristeste» album til nå. I den anledning har sangeren/ låtskriveren bestemt seg for å holde tristessen for seg selv, ikke involvere noen andre musikere i miseren. Således spiller og synger han alle de tretten sangene mutters alene.

Foranledningen for tristheten er at han på kort tid har opplevd at begge foreldrene hans har gått bort og at dama har sagt takk for seg.

Fortsatt i følge presseskrivet, har Brænne isolert seg i en leilighet i den svært lite country-kulturelle byen Berlin, der han har bygget Lego og malt hester!

Hestemaleriene, nøyaktig femti i tallet, har funnet veien til kunstkjøpere og kan således oppfattes som et vrinsk for mulighetene som finnes for kunstnere med allsidige talenter.

Vi utelukker ikke at Brænne har arvet noe av dette fra sin far, Trond Brænne,  som var både skuespiller og forfatter.

 

Musikalsk er dette også gjennomgående lavmælt, forsiktig kassegitar, litt elgitar, sparebluss-komp og tilbakeholdent blås.

Det hevdes at artister som Mickey Newbury, Dennis Wilson og Burt Bacharach suser i bakgrunnen. Sistnevnte kan det absolutt høres ekko av på slentrende «The most beautiful tune», en av platas mest orkestrerte spor. 

 

«Almost mine» er kanske Beach Boy-Dennis Wilson på det mest minimalistiske.

 

Lydbildet er åpent og gir godt rom for alt alle musikant-Brænnene finner på.

I mine ører synger han aller finest på «You can´t change me», der han korer seg selv til stor effekt.

 

Det er også plass til litt humor, sangen « Motivated dude» handler om en filminteressert fyr som jobbet i videosjappa (husker dem?) og treffer dama si over nerding i filmreolene.

 

Ekstrapoeng til Bendik Brænne for ikke å lage den samme plata om igjen, selv om han må vite at dette selvfølgelig også forvirrer lytterne. Spesielt etter fjorårets storslagne samarbeid med den talentfulle luringen Daniel Romano.