Bendik Brænne - Personal Best?

Skjermbilde 2020-11-04 kl. 10.37.56.png
Skjermbilde 2020-11-04 kl. 10.39.23.png

I en pressetekst som følger med utgivelsen av Bendik Brænnes femte soloalbum, med den noe konklusjons-ledende tittelen «Personal best?», tar Brænne et halvhjertet oppgjør med at han har kronet seg selv til «Norges countryprins». Han har jo ikke beskjeftiget seg med denslags på halvt tiår, påstår han.

Vel. «Engang countrysanger, alltid countrysanger.» -Gammelt prærieordtak.

            Den svært aktive session-musikeren solodebuterte i 2013 med den selvinkriminerende «How to fake it in America», og foregikk med det muligens fake news-fenomenet med tre-fire år. Brænne ble premiert med Spellemannprisen i countryklassen, og kontret med «Do you know who I am» året etter, som for å understreke at han muligens ikke var helt til å stole på.

            Tre år senere la han kortene på bordet med «The  Last Great Country Swindle», som heller ikke var klar nok tale i forhold til å vri seg unna countrystempelet, enda en gang ble han tildelt Spellemannprisen i countryklassen!

            Det var på dette albumet at Brænne samarbeidet med kanadieren Daniel Romano, en artist viss karriere-utvikling kan sies å være en model for nordmannen.

Riktignok holder Romano et utgivelsesmessig ekspresstempo, han er vel allerede oppe i ni album i inneværende år?, men de to jevngamle sangerne (Brænne fyller 33 i dag, på utgivelsesdagen av denne plata) deler det som kan oppfattes som en ustoppelig musikalsk nysgjerrighet og en who-cares holdning til sjangerne og musikalske konvensjoner.

            For to år siden slapp Brænne albumet «Benedictationary», der han spilte alt selv i et sangsett som fokuserte på noen tunge personlige erfaringer.

            Brænne må ha savnet selskap, denne gangen har han med seg hele åtte musikere i studioet, uten at han har lagt noen demper på sin egen innsats. Han spiller bass, bassmunnspill, piano, akustiske og elektriske gitarer, Fender Rhodes, Fender 6, Farfisa, mellotron og Hammond B3. Ved siden av å produsere og synge.

            Det er vel ikke feil å si at Bendik Brænne denne gangen iscenesetter seg selv i et musikalsk landskap som hadde sin storhetstid på 1960-tallet, altså femogtjue år før Bendik ble født inn i en kunstnerfamilie, faren var den avdøde skuespilleren og tekstforfatteren Trond Brænne.

            Beach Boys-harmonier nevnes i presseskrivet, men sanger som «Cruisin´ for bruisin´», «I give you» og «Just a gloomy dream» henter mye fra et større popbilde som for eksempel også inkluderer Bobby Darin, Harry Nilsson og Burt Bacharach. Sanger som på overflaten kan oppfattes som naivt popradio-vennlige, men som ved gjentatte lyttinger viser seg å inneholde flere lag.

En av platas personlig beste, lett shuflende «Gone», preges av nydelig munnspill av Richard Gjems og flotte strykere servert av Mari Person.

            Det avsluttende tittelkuttet er en instrumental som kunne vært temamusikk til en film om en sliten omstreifer som rir inn i en westernby i det sola står opp.

            Bendik Brænne er åpenbart en svært talentfull musiker og låtskriver som allerede er godt i gang med å sette preg på sin samtid. Spørsmålet er om vi skal ta han på ordet når han sier at dette skal være hans siste soloplate?