Det slutter aldri å

swinge i det vilde vesten

Skjermbilde 2018-12-03 kl. 21.08.58.png

Da jeg i sommer befant meg i New Yorks Central Park og fikk med meg en dobbel-konsert med Nashvilles Old Crow Medicine Show og Austins Asleep at the Wheel, var det mange essensielle brikker i den amerikanske folkemusikken som fant hverandre.

Ikke minst da Old Crow og The Wheel kom ut på scena for å gjøre noen tungt fele-drevne sanger sammen. En jublende feiring av noe av det beste i countryhistorien, der fortid, nåtid og fremtid suste forbi hverandre mens støvskyen stod, nedover en imaginær country road. Ikke engang Manhattans vel-opplyste skyline kunne rokke ved denne svingende transporten til Texas.

 

Jeg tenkte på at jeg opplevde Asleep at the Wheel for første gang i Oslo i 1977, som gjesteartist for Emmylou Harris & The Hot Band, under deres felles første konsert i Norge, foran et fullsatt Chateu Neuf. Og at jeg så Old Crow Medicine Show for første gang på Asleep at the Wheels hjemmebane i Austin for seksten-sytten år siden.

I disse dager er Asleep at The Wheel ute med et nytt album, «New Routes», det første med et vesentlig innslag av

nye, egne låter på ti år. Og omtrentlig den trettiende utgivelsen i bandets katalog.

Selv om Asleep at the Wheel for evig forbindes med «The Live Music Capital of the World», så kommer bandet opprinnelig fra mindre kjente musikkmarker, i Paw Paw (!), Virginia. Hvor grunnlegger, og «Man still standing (tall)», Ray Benson, i felleskap med steelgitarist Lucky Ocean i en alder av 18 hadde oppdaget musikken til «The King of Western Swing», Bob Wills.

Det sier noe om markedet for ny western swing i Virginia i 1970 at bandet først varmet opp for Alice Cooper og Hot Tuna.

Ikke lenge etterpå befant de seg i Oakland, California etter invitasjon fra et annet ungt band som også fusket en smule i western swing-faget, Commander Cody and His Lost Planet Airmen.

I 1972 kom bandets debut album, «Comin´right at ya», der sekstetten åpnet med Bob Wills-originalen «Take me back to Tulsa». Jeg har ikke oversikt over mange Wills-låter, originaler og sanger han gjorde store, som Asleep at the Wheel har spilt i de nesten femti årene som har gått, men kan dokumentere at de i hvert fall har sluppet tre separate hyllestplater til Wills; i 1993,1999 og i 2015.  «A Ride with Bob» har også blitt en teateroppsetning som fortsatt spilles på amerikanske teaterscener.

Den siste, «Still the King: Celebrating the Music of Bob Wills and his Texas Playboys», inneholder hele 22 sanger og kommer i en CD-versjon designet som en av Wills legendariske sigar-esker. Bob spilte fele og røyket store sigarer samtidig.

Her stiller Benson sammen med nye og gamle Wills-afficandos; bl.a. Merle Haggard, Brad Paisley, Jamey Johnson, George Strait, Old Crow, Willie Nelson og The Avett Brothers.

I 1974 ble Asleep at the Wheel invitert til flytte til Austin, Texas av nettopp Willie.

Det er derfor dobbelt passende at den avsluttende sangen på nye «New Routes» er, «Willie got here first», en sang som er skrevet av Seth Avett, som fremføres av Ray Benson og The Avett Brothers sammen. Sangteksten handler om at Willie alltid, uansett, har sunget om et tema før noen andre når frem, og refererer store Willie-sanger som «Angel flying to close to the ground», «Crazy» og «Yesterday´s Wine».

Allerede fra starten opererte Asleep at the Wheel med en kvinnelig sanger/ frontfigur, ved siden av Ray Benson, først Chris O`Conell.

Nå fyller felespiller Katie Shore den plassen, og er en like overbevisende sanger som instrumentalist. Sjekk hennes kule tolkning av Johnny Cash´ «Big river» og den perfekte timing på den gamle hyllesten til å bli «høy», «Jack I´m mellow».

Sannelig, western swing er ikke død, den er fortsatt bare «Asleep at the Wheel».