Arlo McKinley - Die Midwestern (Oh Boy Records)

Skjermbilde 2020-11-04 kl. 10.47.19.png

«Old people just grow lonesome, waiting for someone to say «Hello, in there, hello»!

            Sangen «Hello in there» demonstrerte John Prines velformulerte empatiske evner allerede på debutalbumet hans i 1971.

             Prine døde av korona i april, 73 år gammel. Da hadde han eid sitt eget plateselskap, Oh Boy Records, i nesten tretti år og fra tid til annen også gitt ut plater med andre talentfulle sangere/ låtskrivere.

            Den siste han rakk å knytte til selskapet sitt var førti år gamle Arlo McKinley, fra Cincinatti, Ohio.

            McKinley var i ferd med å gi opp musikkkarrieren sin, da Prine stakk hodet inn og lurte på hvordan det stod til. Sangen som utløste Prines interesse, «Bag of Pills», er selvfølgelig med her, og er sentral for tematikken som McKinley er opptatt av.

            Den handler om en kar som har solgt en pose med piller for å få råd til å ta med dama på byen. Men den tipper raskt over i noe enda mørkere, McKinley synger «Life, I don´t want it if it´s so easy to die». Han har hatt opioid-epedemien katastrofale følger nært innpå seg.

            Albumtittelen «Die Midwestern» er å oppfatte som en vri på den geografiske forankringen som McKinleys oppvekst har gitt ham. I det som nedsettende blir kalt «flyover country» av folk på den amerikanske øst og vest-kysten.

            Der Arlo har hatt en utvikling som nesten er å betrakte som obligatorisk for amerikanske sangere/ låtskrivere. Han sang i kor i baptist-kirken som åtteåring og som  den yngste av tre brødre vokste han opp med brødrenes punk og metall-plater. Vekslet med farens Hank Williams og Bob Dylan.

            Arlo McKinley hadde gitt ut et lokalt album (2014) men karrieren hadde begrenset seg til hjembyen, i følge historien her gikk han nesten glipp av telefonen fra roadmanageren til Tyler Childers som ville ha ham som oppvarmer. Fordi han ikke gadd å svare på et ukjent anrop. En buddy som fulgte med på sosiale medier fanget opp forespørselen og dermed begynte hjulene å rulle.

            For alle som har hatt glede av å følge med nettopp Tyler Childers de siste tre årene, er det lett å forstå at McKinley appellerer til den samme interessen. Legg til musikalsk ekko av Jason Isbell, John Moreland og Ian Noe. Innimellom toucher han fraseringen til fellow Ohioan Dwight Yoakam. Premium americana.

            Men selv om sangene til McKinley var det som fikk den langt fra sangmessig  lettimponerte Prine til å følge med, er det klangen i stemmen som aller først griper tak i deg, den der spesielle blandingen av sårhet og ukuelig oppdrift. Gospel uten det religiøse budskapet. Virkelig soul-sang.

            Selvfølgelig er det plass for det mer personlige, det evige «should I stay, or should I go», både når det gjelder forhold og når det gjelder boplass. Amerikanere er både ekstreme lokalpatrioter og samtidig nomader som aldri slår seg til ro. Og hever ikke øyenbrynene når noen snakker om sin femte ektemann eller kone.

            Det første verset i åpningskuttet, «We were alright», legger lista; «We hit the road/ I said tell me where you’re wanting to be/ And that’s where we’re gonna go/.

Videre; «Turned the radio on/ And heard «Luckenbach, Texas»/ And you said it was your favorite song/ Girl you started singing along/ Crossed state lines.».

            «Die Midwestern» er spilt inn i Sam Phillips Recording Service i Memphis, Tennessee av den unge produsenten/ teknikeren Matt Ross-Spang som også har navnet sitt på plater med Margo Price, Jason Isbell, Calexico og John Prine himself.

Med på musikerlaget er ringrever som trommeslager Ken Coomer (Uncle Tupelo, Wilco) og Will Sexton, Charlies lillebror. All good.