Anna St. Louis´ musikk flyter sakte forbi

  • Facebook

Du hører det bare noen takter inn i den første sangen på det som i en konvensjonell forstand er debutplata til amerikanske

Anna St. Louis. En vokal tilbakeholdenhet som i det rådende musikk-klimaet når deg likt et friskt vindpust på en steikvarm dag.

En stemme som bare snakker til deg, i stedet for å forsøke å overbevise deg med vokale c-momenter. Det siste det som kontinuerlig forveksles med «soul», i denne æraen av selfie-pop.

Det skal likevel mye til for at du har hørt om Anna St.Louis før dette, om du ikke tilhører den engere kretsen som synes at det på tide med en revival for kassetten. Den lille plast-esken med lydbånd inni, som du visste før eller senere ville snurpe seg i en fiendtlig innstilt kassettspiller. 

Debutkassetten (joda) til Anna St. Louis kom i fjor og het ganske enkelt «First Songs». Gitt ut på det uavhengige selskapet til fellow singer/ songwriter Kevin Morby, selv sterkt hypet av musikkpressen for sitt album «City Music» i fjor.

Anna St. Louis er født og oppvokst i Missouri-byen Kansas City, like ved den viktige Missouri- elva, USAs lengste. Kansas City er «fly-over»-statens største urbanitet, med byen som Anna har etternavnet sitt fra, St. Louis, på andreplass.

Man kan lure på hvorfor Anna St.Louis har kalt albumet sitt «If only there was a river», men det mest sannsynlige er vel at hun har savnet nettopp elva etter å ha oppholdt seg noen år i Los Angeles. Albumet er da også bokendet av sangene «Water» og «River».

Som mange av sangerne/ låtskriverne som har gjort seg gjeldende i amerikansk folkrock og alternativ country de siste par-tre tiårene, har Anna St. Louis vært med i punkband. Men ved siden av musikken har hun også vært opptatt av billedkunst, og har gått på malerskole i Philadelphia før hun for fem år siden flyttet til Los Angeles.

Hun lister Neil Young, Patsi Cline og Buffy St. Marie som viktige innflytelser, ved siden av den afrikansk-afrikanske folk-sangerinnen Elisabeth Cotton (1893-1987). Cotton ble kjent på 1950-tallet da hun jobbet som hushjelp for familien Seeger, faren og halvsøsknene til Pete Seeger. Cotton var en kjevhent gitarist, med en særegen spillestil som har blitt kalt «Cotton-pickin´».

«Understand», platas andre spor, kunne gått rett inn på to av Neil Youngs viktigste utgivelser, «After the gold rush» og «»Harvest», med sin slepende groove og sitt lekre strykerarrangement.

«The Bells» henter mer fra gammel folkblues, drevet frem av hypnotisk perkusjon spilt av produsent Kevin Morby selv, musikk som fremstår som både arkaisk og beamet inn fra fremtiden samtidig. Et godt bevis for at musikk som lett kan plasseres på museum, kan revitaliseres av en ung stemme, en fresh innfallsvinkel. Et engasjement som ikke sikter seg inn på å imitere, men snarere å videreføre en kraft som åpenbart ikke lar seg skru av. 

St. Louis synger om vann og landskap som både kulisser og metaforer for menneskelige følelser og åndelig lengsel. Poesi som drives frem i et ettertenksomt tempo, der alle de musikalske bidragene porsjoneres ut med nensomhet. Fiolinisten Oliver Hill er med på samtlige av platas ti sanger, med vidt forskjellige bidrag, fra ørsmå detaljer til større arrangementer.

Helt til slutt, «River», der Kevin Morby deltar med en «call and response»-vokal i en sang båret frem på et teppe av orgel, en slags salme som forplanter seg som et ekko ut over elva.

Anna St. Louis kan vise seg å være en slik betydelig folksanger som med tid og stunder kan gjøre seg fortjent til helgen-statusen hun allerede har sikret seg i etternavnet sitt.