Maarud så må-ru spille gitar

Det er folk med velfylte bokhyller som benker seg på Skarmyra Allaktivitetssenter (All?) i Moss denne stormblåste høstkvelden i september for å få med seg forestillingen som går under det bulkete navnet «Buicken». En uhøytidelig blanding av diktopplesning og musikk som nå har trålet landet i snart et tiår; alltid med forfatter/ poet Lars Saabye Christensen og journalist/ poet Tom Stalsberg ruggende på stoler i midten, med vekslende musikalsk følge på høyre og venstre ving.

For denne første «Buicken»-parkeringen i Moss noensinne, stiller trompeter/ pianist Mathias Eick (Jaga Jazzist) og gitarist/ sanger Amund Maarud (37). Maarud er sharply dressed for anledningen, med renner i buksene, cowboystøvler og en sveis som best kan beskrives som et frisørfaglig C-moment, en miks av en lynavleder og hårprakten til Hakke Hakkespett.

Men de tilstedeværende rekker ikke å ta faresignalene før Maarud slipper gitaren løs på publikum som om han skulle holde en Doberman i stram lenke.

Herfra kan det bare gå fremad i alle retninger.

Halvannen time senere er publikum så gølvet av poetenes ord-saltomortaler og Eicks og Maaruds world-class musisering at de ikke husker å klappe for ekstranummer før en derværende journalist minner dem på at det er det man gjør i dannet selskap, selv i Moss.

 

Noen timer før denne tildragelsen har Amund Maarud og journalisten delt noen kopper kaffe (og en cuban sandwich) på episenteret for urban hovedstads-cool, Grünerløkkas Bar Boca. Haldendialekt og romeriking truer temporært statusen.

Den direkte foranledningen til samtalen er at det har gått gjetord om Amund Maaruds konsert på årets Notodden Blues, sammen med countryrock-bandet Lucky Lipps. «Dyp blues»- ekspert Øyvind Pharo hevdet at Maarud & co sin konsert på Bok & Blueshuset foran et fullpakket lokale var dette årets festival-beste, og da skal vi huske at Ry Cooder etter undertegnedes oppfatning serverte en seks-stjerners chicken-skin-opptreden der.

Denne helga forelå plata som dokumenterer musikken som Maarud ristet Notodden med i begynnelsen av august, «Perfect Stranger», kreditert Amund Maarud & Lucky Lipps.

Når foto-session er vel overstått på Bar Boca kommer det frem at Amund Maarud denne høsten har navnet sitt på, ikke en, men fem nye plater.

Ved siden av «Perfect Stranger»,  også album med impro-trioen Amgala Temple (sammen med Gard Nilsen og Lars Horntvedt), et nytt album med «Buicken», et med musikk fra teateroppsetningen «Lady from the Sea» sammen Kim E. Bergseth (Ibsens «Fruen fra Havet, nylig spilt på Nasjonalteatert under Ibsen-festivalen) og et livealbum fra fjorårets Maarud-konsert på Notodden Blues.

Puh! For ikke å si dobbelt-puh!

Ingen må forledes til å tro at all denne plate-maker-virksomheten, og gudene må vite hvor mange små og store konserter han spiller, har tappet småbarnsfaren fra Skogbygda for energi. Han er krystallklar, velreflektert og velformulert om sin egen rolle og sitt livsoppdrag i musikkens tjeneste.

— Jeg er stolt av blues-bakgrunnen min. Men det er helt avgjørende at jeg kan kødde  med regla, slår Amund fast på solid dialekt og utdyper, — jeg og bluesmiljøet har blitt enige om at jeg kan gjøre hva jeg vil, bare jeg oppfører meg ordentlig. Noen har reagert strengt og blitt sinte, de har ment at jeg svikter bluesen. Men om salen tar over konserten fra de som er på scena, er det dødt. Da blir det som om man synger salmer til menigheten, alle har hørt det før. 

Det er i år tjue år siden Amund Maarud dukket opp på den norske blues-scena, sammen med tromme-slående lillebror Henrik i bandet som kalte seg MaarudKara. Debutplata til tenåringene het, helt riktig, «First blues». Amund Maarud ble utropt til den norske bluesens arveprins, etter kong Knut (Reiersrud) og kong Vidar (Busk).

Brødrene samarbeider fortsatt, Henrik er mannen som holder studioet Snaxville Recordings på foreldregården gående, og tar seg av dag til dag-virksomheten på plateselskapet som bærer samme navn, Snaxville Recordings.

— Henrik er fyren med loddebolten som muliggjør at jeg kan holde på med kreative ting. Snaxville Recordings har vel gitt ut en 10-15 plater gjennom åra, vi flyttet studioet fra Bryn i Oslo tilbake til Skogbygda i 2010.

I katalogen til Snaxville-selskapet finner vi applauderte utgivelser med bl.a Bendik Brænne, Levi Henriksen & Badlands, Los Plantronics, Billy T Band og Mighty Magnolias, sistnevnte fra Bergen, snart klare med nytt album.

Alt dette ved siden av Amund Maaruds egne plater; Spellemannpris-vinneren «Electric» fra 2011,  de to Spellemann-nominerte «Dirt» (2012) og «Volt» (2015), samt plata til duoen The Morudes («Sinister Beat, 2016), der han dæljer til kun sammen med broder Henrik.

— Men dette prosjektet, samarbeidet med Lucky Lipps og veien frem til sangene på denne plata har vært lang. Jeg har vært skap-country-fan i mange år, etter bluesen så har country-interessen vært en «hobby», he,he,he, helt fra jeg og Henrik satt og nilytta på Hellbililes og Lars Håvard. Det gikk på Dwight Yoakam, Buck Owens og..John Lee Hooker..Men «Perfect Stranger» har ikke blitt noen trad Telecaster-plate, det er mer flytende materie, det er slik jeg er og spiller. Jeg ville lage et univers med muligheter for syrejammer.

— Det er mange gode tradisjonsbærere, men det er viktig at noen bringer inn noen rosa elefanter. Reiersrud har vært viktig inspirator.

Amund forteller om da Reiersud dukket opp i en Marius-mønster strikket one-piece og sandaler en gang «Buicken» hadde spillejobb på ferja mellom Strømstad og Sandefjord.

— Det er bare Knut som kan gjøre noe slikt, og ikke la seg affisere av at det ser helt vilt ut, ha,ha,ha!

Amund har heller ingen problemer med å bevege seg utenfor allfarveien. For tre-fire år siden fant han veien til Kambodsja.

— Jeg har vært i Kambodsja på to turer og har spilt sammen med Kong Nai, som er en lokal legendarisk musiker som spiller to-strengs instrumentet chapei. Han overlevde mirakuløst Røde Kmer-regimet, og er blind. Han vet ikke hvor gammel han er, jeg var rimelig nervøs da vi begynte å spille sammen, turte ikke se på ham en gang. Men etter hvert begynte han å smile, og jeg forstod at det er noen elementer i bluesen som finnes over alt. Han er en slags Kambodsjas Lightnin´ Hopkins.

En annen de-tour, til Svalbard, har skaffet ham en nær, amerikansk venn. Texaneren Jack Everett, som ble noe av en norgesvenn da temasangen hans fra HBO-serien «True blood», superfengende «Bad things», ble en stor lokal hit.

— Det var noen på Svalbard som mente at vi så helt like ut ? Han dukket senere opp på releasekonserten for «Dirt» på Parkteateret. Vi fant tonen, har gjort en duoturné sammen og har vært på felles familieferie i Spania.

Jack og jeg har co-skrevet tre av sangene på «Perfect Stranger», inkludert «My guitar», og vi er i gang med et felles album.

  

Amund har mange tanker om hvordan han skal løse oppdraget som musiker, som han definitivt ser for seg som et livslangt valg.

— Det handler om hvor langt man tør å gå, i impro-prosjektet  Amgala Temple gjorde vi vår første konsert helt uten å ha øvd, foran mange av Oslos beste musikere. Vi spilte helt improvisert i to timer..Men vi kommer aldri i mål..

— Men det har også vært skummelt å skru seg ned, jeg har jo spilt veldig høyt i mange år, så solokonsertene jeg har gjort de siste åra har vært en vekker. Det å fortsatt ha noe å si når du ikke kan dekke over med volum..

Ryktene har villet ha det til at du ikke har kunnet kjøpe brukte forsterkere av Amund, de har uansett vært sprengt..type denne forsterkeren starter på 11..

— Men innimellom er det drithøyt som må til. Da vi sist helg gjorde «Lady from the Sea» på Nasjonalteateret var det full rockekonsert, slampoesi og Ibsen og fuzzgitar som smalt i vegga. Ellen Horn kom bort etterpå og var helt over seg. Du kan si at jeg får spilt for folk med veldig forskjellige bakgrunner..Ibsen hjalp meg å treffe en ny gjeng..

Etter hvert dreier samtalen seg inn på «Tingenes Tilstand». Hvordan det oppleves å være profesjonell musiker i en verden av reality-show, talent-konkuranser og «here-today, gone later-today»-popstjerner.

— Avstanden mellom popbransjen og det jeg kaller «Bringer egen back-line»-bransjen er stor. La meg si det slik; Du vil aldri se meg på «Beat for Beat», «Allsang på Grensen» eller som deltaker på «Trestjernersmiddag» med kjendiser på TV. Jeg klarer ikke å forholde meg til om noen vet hvem jeg er, om jeg er «kjendis». Forleden var jeg og dama på IKEA, og i følge henne var det ei som gikk på ei lampe da hun kjente meg igjen. Jeg fikk ikke noe av det med meg, ha, ha, ha..

At the end of the day er Amund av den oppfatningen at det eneste han egentlig kan gjøre, er å please seg selv. 

— Jeg må innrømme at folk som Dan Auerbach og Jack White er sånne som jeg ser opp til. De prøver seg på massevis av forskjellige saker og engasjerer seg som produsenter og musikere i andres musikk også.

Det står ikke til å nekte at det finnes visse likheter mellom det som foregår i Skogsbygda og i Nashville, som Maarud har både Auerbach og White har etablert egne studioer der kan gjøre som de selv vil og de har egne plateselskap som sørger for alle små og store påfunn når ut til lytterne uten noen mellomledd som gjør det vanskelig.

— Men utgivelsen av «Perfect Stranger» er spesielt viktig for meg, det føles som å komme heimat på nytt!