Amanda Shires - Take it Like a Man (ATO Records)
CD_cover.jpg
Tidal.png

Aller først, Amanda Shires beveger seg godt utenfor det vi oftest oppfatter med americana musikk (som uansett er en vidåpen sjanger) med sitt niende soloalbum, som i lydbilde og produksjon fremstår mer som et pop-rock album. Her er felene (som i countryfele) byttet ut med store, innimellom svulmende, strykerarrangementer. Pedal steel gitaren har fått fri, en blåserrekke har innfunnet seg i stedet.

    Amanda Shires har de senere årene ofte blitt omtalt som ektefellen til Jason Isbell, kanskje americana-musikeren som har hatt størst suksess det siste tiåret. Han skulle ha spilt i Oslo Spektrum i fjor hadde det ikke vært for pandemien, men kommer i november.

    Den konvensjonelle historien om paret er at Amanda Shires hjalp Isbell med å slutte å drikke. De har et barn sammen. Det høres ut som en fin historie, nærmest en klassisk amerikansk moralhistorie, kanskje en cheesy såkalt Hallmark-film. 

    Men sangene som utgjør «Take it like a man», som det er vanskelig å ikke oppfatte som personlige, forteller en historie som er, mildt sagt, annerledes, mørkere.

    En kjapp recap av Shires historie. Hun ble født for førti år siden i musikkbyen Lubbock, Texas (hjembyen til Buddy Holly, Joe Ely, Jimmie Dale Gilmore, Butch Hancock, Bobby Keys) og vokste opp delvis hos faren sin i Mineral Wells, Texas.

    Etter å fått en fiolin av faren, og lovet å lære seg å spille på den, ble hun medlem av western-swing-kongen Bob Wills backingband, Texas Playboys som femtenåring. Hun slapp sitt første soloalbum i 2005, og ble nominert til en «Årets album»-pris i 2016 for «My Piece of land» av Americana Music Association. Samme år ble hun valgt til «Emerging Artist of the Year». I 2019 var en drivkraften bak country supergruppa The Highwomen sammen med Brandi Carlisle, Natalie Hemby og Maren Morris. Deres foreløpig eneste album fikk veldig god mottakelse. 

    Men. Men. Det er flere men. Et av dem er at Amanda Shires aldri har følt seg komfortabel i studiosituasjonen. Til engelske Uncut sier hun «Every time I got into a recording studio I was made to feel small.» 

Det er altså Dave Cobb som har produsert hennes album de siste 5-6 årene, inkludert Highwomen og Isbells plater. Ouch!

    For Shires ble de dårlige erfaringene nok til at hun vurderte å ikke spille inn noe mere. Men produsenten Lawrence Rothman har fått henne på andre tanker, først med fjorårets juleplate, «For Christmas». Rothman er både musiker/ artist og er en størrelse som har jobbet med blant andre Angel Olsen, Kim Gordon, Courtney Love og norske Girl in Red. 

    Åpneren «Hawk for the Dove» legger lista, med dramatisk piano, en stormende gitar og elektrisk fiolinsolo. En tekst om kjærlighet på grensen til noe «bad», «you can call me serious trouble, just admit I’m what you want..»

    De fleste av sangene her gir innblikk i forholdet mellom Shires og Isbell, innimellom er det slik at du vrir deg i stolen som lytter, noen vil si at vi blir innvidd i mer enn hva vi har bedt om. Det handler om den «krigen» som et samliv ofte er (ok, generalisering, men hevdet av en mann med noen år bak seg i faget..). Om dominans og underordning. 

Det er ikke vanskelig å tenke seg at dette forsterkes i et forhold der begge har artistkarrierer. 

Du hører på sanger som tittelkuttet, «Empty cups» og «Fault Lines» nærmest med ønske om å putte fingrene i ørene. 

    «Fault lines», drevet av piano og strykere, midt på plata er det bitreste punktet her, trist som faen. «Time was all I´d want.. you can keep the car and the house..» Videre; «You can say it was all my fault, we just couldn’t get along, If anyone asks I say it was true..but I don´t know..

    Puh. Det kan hende det er lys i tunnelen, det er mer optimistiske, eller mindre triste, sanger på slutten av plata. «Stupid love», en av dem. Vi krysser fingra for Amanda og Jason.