Aaron Lee Tasjan - Tasjan! Tasjan! Tasjan! (New West records)

Aaron Lee Tasjan (34) er i ferd med å markere seg som en leading man i det stadig ekspanderende kreative musikkmiljøet på den, i musikalsk forstand, østre sida av musikkbyen Nashville. Der Jack White, Dave Cobb og Dan Auerbach boltrer seg.

            Da han fikk sitt relative gjennombrudd med den ofte morsomme og velproduserte americana-plata Silver Tears i 2016, var det ikke så kjent at han allerede var en rutinert musiker med en periode som gitarist i New York Dolls og samarbeid med blant andre Sean Lennon.

            Tasjan ble født i Joe Bidens hjemby, Wilmington, Delaware, men har som mange amerikanere flyttet mye på seg, til California, Ohio, New York og i 2013 til Nashville.

            At han var en oppsiktsvekkende musiker ble slått fast tidlig, som sekstenåring vant han en pris som «Outstanding guitarist» i en konkurranse organisert av «Jazz at Lincoln Center». Tasjan takket deretter nei til et stipend til musikk-colleget Berklee og satset på å klare seg seg som rocker i Brooklyn i stedet.

            Det første bandet, Semi Precious Weapons, lyktes med å få Bowie/ Bolan-produsent Tony Visconti til hjelpe seg. Det kan være et frempek mot noe av det han nå gjør på sitt fjerde album der. En touch av Space Oddity, et snev av Electric Warrior.

            Men Tasjan er likevel ikke gått helt anglofil. For er det noen klare referanser i sangene og produksjonen på Tasjan! Tasjan! Tasjan!, så er det Tom Petty i perioden da han samarbeidet med Jeff Lynne, inkludert platene han gjorde i den ultimate supergruppa Traveling Wilburys. Viss første album kom da Aaron Lee var to år gammel, i 1988.

            «Up all night», med sine store trommer, sugende keyboards og lag av gitarer, høres ut som en Jeff Lynne masterclass.

Teksten handler om en person som bekymrer seg for livsstilen sin, pengebruken sin og som hiver inn en melding om det som vel kalles «fluid seksualitet; «..broke up with my boyfriend to go out with my girlfriend..».

«Up all night» kommer som nummer tre av en åpningstrilogi som teller tilsvarende catchy «Sunday Women» og «Computer of love». Sanger som flyter av gårde på psykedeliske skyer som balanserer allehånde keyboards og sterkt manipulerte gitarlyder.

            «Computer of love» går som følger; «Some advanced technology is eating through my brain/ Got wires crossed, it bothers me to feel this artificial pain». Etterfulgt av et oppgjør med Aarons eget hovedinstrument; «May the guitar rest in peace for it’s dead once more/ What old white men must police when they get bored.».

            For alle som fikk med seg oppfølgeren til Silver Tears, 2018-utgivelsen Karma for Cheap, er ikke det nye albumet en komplett overraskelse. Slik flere av hans fremgangsrike samtidige, aller mest Kacey Musgraves, så er Tasjan åpenbart ute etter å utvide sin musikalske konvolutt.

            De av oss som så Aaron Lees trio blåse ørevoksen ut av publikum på Interstate 20 på Vulkan i Oslo for et drøyt år siden, visste at han ikke var noen ortodoks cowboy.

            Hører du deg gjennom platas elleve sanger skal det godt gjøres å ikke også pådra seg sangene «Cartoon Music» og «Feminine walk». Den siste namedropper Bowie, Bolan and Jagger too.