Året det virkelig var så bratt

I den uka i mars da pandemien traff Norge, var jeg opptatt med å hjelpe min gode venn, den amerikanske sangeren/ låtskriveren/ maleren/ forfatteren Tom Russell med en Norges-turné. Tom rakk å spille i Halden, enda en fantastisk wild ride av en fortellerkveld.  Russell er en av verdens beste og mest nådeløse historiefortellere, at han skriver sanger og spiller gitar er bare et formidlingsmessig kort-triks.    

 

            Dagen etter hadde han en samtale med bokhandler Terje Thorsen på Tronsmo, foran et lydhørt publikum. Thorsen oversatte i sin tid Russells roman «Blodsport» til norsk.

            Mens vi var på Tronsmo kom meldinga om at konserten i Oslo dagen etter, 12. mars, var avlyst. Stemningen snudde brått.

Tom og kona, Nadine, lyktes med å booke om flighter og kom seg så vidt ut av Norge før nedstengningen.

            I likhet med mange av sine kolleger har Russell holdt seg aktiv hjemme, med gitar, pen og pensel. Han har også fått god tid til å arrangere flere nett-sendte festivaler sammen med et knippe av sine venner og kolleger, som Emmylou Harris, Bernie Taupin, Colter Wall, Ramblin´ Jack Elliot, Ian Tyson, Jon Langford,  Ralph McTell, Joe Ely og Fats Kaplin. Sjekk dem ut, de ligger der ute på den store digitale prærien et sted!

En virkelig outlaw country-sanger som kunne ha vært med på Toms festivaler er Sturgill Simpson. Tom og Sturgill har definitivt samme antagonistiske forhold til country-etablissementet i Nashville.

            Etter et par album på stort plateselskap, de vidt forskjellige A Sailor´s Guide to Earth (2016) og fjorårets hardrockende Sound & Fury, runder Sturgill Simpson av året med to diametralt lydende plater, til sammen over tretti bluegrass-sanger; Cuttin´ Grass, Vol. 1: The Butcher Shoppe Sessions og Cuttin´ Grass Vol. 2: The Cowboy Arms Sessions.

            Simpson er fra Jackson, Kentucky, bluegrassstaten. I våres skulle han på stor turné  sammen med Tyler Childers, som skulle komme rett fra sin bejublede spilling på Interstate 20 i Oslo.

            Turnéen gikk selvfølgelig i vasken, i tillegg ble Simpson smittet av korona. Visstnok en tøff runde. Da han kom seg på beina, fant han ut at han skulle benytte ledigheten til å spille inn sanger på nytt fra sine utgivelser, inkludert noen fra det tidlige bandet Sunday Valley. Prosjektet ble realisert sammen med et knippe bluegrassmusikere i nabolaget, blant annet eminente Tim O´Brien og Stuart Duncan.

            Simpson utfordret fansen på at om de donerte penger over et visst nivå til noen av hans utvalgte gode formål, så skulle det bli plater. Ikke overraskende skjedde det, og resultatet kan meget vel sammenlignes med bluegrass-plata Steve Earle laget sammen med Del McCoury band i 1999, The Mountain.

Låtorienterte samlinger som vektlegger samspill foran den typen flashy spilling som dominerer alt for mange kontemporære bluegrassplater. Med Simpsons sonore stemme som superbonus for alle oss som fryktet at countrysangeren Sturgill Simpson skulle være tapt til rocken for godt.

Norsk americana-musikk er i ferd med å spille seg opp i den absolutte elite-divisjonen. Jeg gjentar; Norsk americana står ikke tilbake for norsk black metal eller norsk jazz når det kommer til å servere overlegne plateutgivelser som i akselererende grad får internasjonal oppmerksomhet.

            Her er et bevis for det høye nivået på norsk americana. Worry Chord (Grappa), plata til sanger/ låtskriver Einar Flaa passerte under radaren min, og etter alt å dømme de fleste andre musikkjournalisters radar, da den kom ut på forsommeren.

Skjermbilde 2021-01-22 kl. 14.47.03.png

Åpningssangen «Your Father´ Car» får deg til febrilsk å bla i den mentale Neil Young- platekassa. Har den godeste Young klart å lure ut den mest overlegne 70-talls-plata si uten å fortelle noen?

            Unge (formoder jeg) Flaa har fått hjelp av produsent/ musiker Geir Sundstøl som heller magisk pedal steel over mesteparten av de ti glimrende sangene og drysser noen knivsodder med marxophone, optigan, drone box og diverse Resonator gitarer her og der for godt mål. Trommis ekstraordinær Erland Dahlen og bassist Jo Berger Myhre sørger for at grooven er i lomma, som det heter.

            Så, om du skulle bekymre deg, worry, for noe i musikkåret som gikk, så er det at du går glipp av Worry Chord.

            Men det stopper ikke med Einar Flaa og hans nye plate når det kommer til norske americana artister og plater som fortjener mye mer og bedre oppmerksomhet enn hva som har vært tilfellet.

            Trioen Sweetheart består av gitarist/ sanger John-Arne Ø. Gundersen, pianist/ sanger Anne Mette Hårdnes og pedal steel-gitarist Frode Bjørnstad.

            På sitt selvtitulerte album har de fått hjelp av produsent Kenneth Ishak og Tor Egil Kreken på banjo og Christer Engen på perkusjon for å lage et lavmælt og melodisk lydbilde som elegant plasserer seg i noir-americanaen, som en norsk ekvivalent til det kanadiske Kacy & Clayton driver med. Start gjerne med sangen «Leaving now for Stockholm» og la deg bli dratt inn i et melankolsk og særs vakkert musikalsk landskap.

Hva med Vild Vest-landet? Joda, Bergen & co kan også skilte med plater som ikke kan la døra til 2020 lukkes bak seg uten å bli gjenstand for høylytte utrop.

            Mighty Magnolias frontes av sangerne Emil Nordtveit og Ine Tumyr og teller den oppsiktvekkende gode gitaristen Erik Rolland.

Kvartetten, som muligens er en septett, viderefører og oppdaterer den stolte countryrocktradisjonen som Flying Norwegians & Rune Walle (der fikk jeg trukket frem Walle, norsk rocks ufortjent glemte foregangsmann) skapte på midten av 1970-tallet. Mighty Magnolias er her & nå med plata Magnolianesque (EAN music). Energisk og dynamisk og stint av lekre detaljer.

            Selvfølgelig kan ikke en tur til Bergen utelukke HP Gundersen, som har samlet et lag på The Bread Factory for å spille inn plata Hanna White and The Nordic Connections, der Hanna White er en fin-fin engelsk sanger/ låtskriver. Med HP i bildet vet vi at dette er for real og at han spiller overlegen pedal steel.